På søndag var jeg og en venninne på Museet for samtidskunst. For dem som kjenner oss er dette overraskende, nesten sjokkerende nyheter. Jeg har vært der en tre-fire ganger før, mens venninna mi var der for første gang.
Ingen av oss er hva man kan kalle kunstkjennere. Jeg er interessert i kunst og har lest en del om det. Det betyr at jeg kan en del om kunst, men å si at jeg har greie på kunst ville være helt feil. Jeg kan teorien, men skjønner dessverre ikke mye av det. Min venninne innrømmer gladelig at hun ikke er veldig interessert i slikt i det hele tatt.
Så vi ruslet rundt i museet og så på kunstverkene. Noen av kunstverkene likte vi, selv om vi ikke helt kunne sette fingeren på hvorfor. Noe skjønte vi ikke helt, mens en del av tingene etterlot oss som store spørsmålstegn. Det er vel kanskje slik det skal være. Venninnen gikk fra å være lattermild til oppgitt hoderystning.
Da vi kom ut foreslo hun at vi tok en tur på Nasjonalgalleriet. Hun mente at vi burde se noe kunst som vi skjønte noe som helst av, som en motvekt.
Likevel tror jeg vi fikk noe ut av denne dagen. Jeg tror vi begge fikk en del å tenke på, selv om vi ikke skjønte så mye av det vi så. Vi snakket om det vi hadde sett resten av dagen, og vi har stadig kommet inn på opplevelsene i dagene etterpå. Så museet har satt igang tankene hos oss og gjort inntrykk. Da har vel kunsten gjort noe for oss, selv om kunsteren kan føle en viss frustrasjon over at vi ikke skjønte noe som helst.
May 26, 2010
May 25, 2010
Sir Alec Guinness
En ung gutt, som visstnok har sett Star Wars over 100 ganger, møter selveste Alec Guinness. Han ber mannen som spilte selveste Obi-Wan Kenobi om å få autografen hans. "Det skal du få" sier Guinness "hvis du lover meg at du slutter å se Star Wars." Jeg regner med at gutten er sjokkert og har problemer med å skjønne hva som skjer. "Den vil ha en dårlig innvirkning på livet ditt" forklarte skuespilleren.
Guinness uttrykte ved flere anledninger at han mislikte Star Wars. Han fortalte selv at han foreslo å drepe Obi-Wan i den første filmen.
"What I didn't tell Lucas was that I just couldn't go on speaking those bloody awful, banal lines. I'd had enough of the mumbo jumbo." sa han senere.
Jeg skjønner Guinness godt. Han var da også godt vant. Alec Guinness var en av de største skuespillerne i forrige århundre. Først i lette komedier, der høydepunktet var da han spilte hele åtte roller i "Kind Hearts and Coronets". Andre klassikere var "The Lavender Hill Mob" og "The Ladykillers". Samtidig utviklet han seg som en mer "seriøs" skuespiller. Mest kjent er han kanskje for samarbeidet med regissøren David Lean. De laget flere filmer sammen, til tross for at forholdet mellom dem ofte var problematisk. Mest kjent er nok Guinness som den sta oberst Nicholson i "The Bridge Over the River Kwai". En rolle han vant en Oscar for. I alt laget de seks filmer sammen og alle blir regnet som klassikere.
Senere gjorde Guinness karriere på tv og huskes mest i rollen som Le Carres, George Smiley. En rolle han gjorde så bra at Le Carre etterpå baserte Smiley på Alec Guinness.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ikke er noen stor fan av Star Wars. Jeg mener at Guinness hadde helt rett da han snakket om "bloody awful, banal lines". Filmene er svært godt laget, men historien er klisjefylt og forutsigbar. Karakterene er endimensjonale og uinteressante. De to eneste karakterene som har en tilnærmet personlighet er Darth Vader og Han Solo. Dessverre, blir Vader til tider litt for mye av en parodi og Han Solo blir aldri så mye mer enn en birolle.
Derfor blir jeg alltid litt trist av at de fleste jeg kjenner bare husker Alec Guinness fra Star Wars. Han har laget et titalls filmer som er noe av det beste som noensinne er gjort. Han hadde et vanvittig register, og behersket komedie og drama bedre enn de fleste.
Jeg tror at Guinness nok følte det litt slik selv også. Her har jeg hatt en lang karriere med suksess og mestring, så skal jeg huskes for en teit barnefilm.
Jeg håper at noen følger rådet fra Guinness og i stedet for å se den fordummende Star Wars enda en gang, kanskje prøver seg på en av Guinness sine virkelige suksesser. Jeg anbefaler "The Bridge on the River Kwai" og "The Ladykillers". Jeg har dem på DVD hvis du vil låne.
May 9, 2010
Revy!
Etter min mening så er alle norske revyskuespillere talentløse, umorsomme og late. Dag Frøland var faktisk et lite lys i det uendelige mørket. Han gadd iallefall å lære seg dialekten. Her gjør han en meget god øystreslidring.
May 6, 2010
Tenke sjæl
I Terry Pratchetts Discworlds serie forteller tyrannen, Lord Vetinari sin egen politisjef hvordan han kan holde på makten uten å bruke soldater og vold. "Folk tror de vil ha godt styre og rettferdighet for alle," sier han, "men hva er det de virkelig ønsker, innerst i hjertene sine? At ting skal fortsette som normalt og at i morgen skal bli stort sett som i dag."
Lord Vetinari er en mann som skjønner mye og utnytter det til å beholde makten. Han har iallefall skjønt hva vi virkelig bryr oss om.
En venn av meg sendte meg en kronikk som Nils Christian Geelmuyden har skrevet i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1921247.ece). Her hisser Geelmuyden seg opp over at det ikke er noe klima for å tenke selv her i landet, at vi er for opptatte av de mundane tingene og at de som tenker annerledes ikke har så mye penger som de som er konforme. Dette med penger er visst viktig, for det er det, og sport, som ser ut til å være grunnen til at vi ikke er flinke nok til å tenke selv. Det er vel kanskje slik i Geelmuydens verden på Oslos beste vestkant. I den verden jeg lever, har de fleste mer enn nok med å fikse livet. De vil aller helst at i morgen skal bli stort sett som i dag. De jobber, oppdrar barn og prøver å ha et liv. De er kanskje litt for materialistiske. Huset er kanskje litt for fint, bilen litt for dyr og av litt for fint merke. De er likevel gode mennesker, og de jobber hver dag for å gjøre så godt de kan. De er også stort sett fornøyde med hvordan de har det.
De har rett og slett ikke overskudd til å tenke på hva som er den perfekte styreformen, hvorfor regjeringen skuffer, filosofere over meningen med livet eller fundere over om det finnes noe der ute. Det interesserer dem ikke, så lenge dagen i morgen blir som i dag. Det de bryr seg om er skatter og avgifter, barnehagepriser, bensinpriser og slike ting som påvirker dem i hverdagen.
Det gjør dem ikke til dumme automatoner eller bakstreverske. Jeg synes Geelmuyden er blodig urettferdig når han hinter til det.
Jeg er naturligvis ikke uenig med Geelmuyden i hva han skriver. Vi burde oppfordre folk til å tenke selv og oppfordre dem til stille spørsmål ved samfunnet de lever i. Vi burde gjøre mye mer av det alle sammen. Men noen er faktisk ikke interessert. Broren min jobber slik at han stort sett hele dagen ser forsiden på VG og Dagbladet, men han får sjelden med seg hva som er på forsiden. Det interesserer ikke. Han er ikke mer lykkelig enn når han får skru på veteranbilen sin. Det er ikke noe galt med det. Han er ikke dum, bakstreversk eller ignorant. Han er intelligent og veltalende og kan snakke om et tema som interesserer med kunnskap og pondus i timesvis (Tro meg, han kan snakke bil i flere timer og aldri bli lei).
Jeg lærte en gang at en av forutsetningene for at Athen i sin tid ble befolket av filosofer, kunstere og andre tenkere var at de rett og slett hadde tid til det. Athenerne selv gjorde ikke noe arbeid selv, men hadde en hær av slaver til å gjøre arbeidet for dem. Det høres jo ikke så attraktivt ut. Dessuten er jeg sikker på at det fantes en del athenere som gikk ut på gaten med håp om at de ikke skulle treffe på Sokrates. "Han er jo en hyggelig fyr," ville han si til fruen "men han prater om så mye rart og i dag skal jeg prøve å finne et fint stykke marmor til den Athene statuen vi har snakket om".
Så, jeg er enig med Geelmuyden i at vi tar for dårlig vare på fritenkerne i Norge. De er viktige for å skape debatt og framskritt i samfunnet vårt. Vi burde kanskje få spesielle skoler for dem, eller gi dem en slags lønn. Kanskje de allerede gjør en misjon og stopper deg på gaten for å snakke om noe de er opptatt av. Jeg pleier selv alltid å stoppe når noen møter meg slik. Det har gitt meg mange interessante samtaler og diskusjoner og en spennende pamflettsamling. Likevel, så vil de fleste haste forbi, for de har baderomsmøbler å kjøpe. Og det er helt greit.
Lord Vetinari er en mann som skjønner mye og utnytter det til å beholde makten. Han har iallefall skjønt hva vi virkelig bryr oss om.
En venn av meg sendte meg en kronikk som Nils Christian Geelmuyden har skrevet i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1921247.ece). Her hisser Geelmuyden seg opp over at det ikke er noe klima for å tenke selv her i landet, at vi er for opptatte av de mundane tingene og at de som tenker annerledes ikke har så mye penger som de som er konforme. Dette med penger er visst viktig, for det er det, og sport, som ser ut til å være grunnen til at vi ikke er flinke nok til å tenke selv. Det er vel kanskje slik i Geelmuydens verden på Oslos beste vestkant. I den verden jeg lever, har de fleste mer enn nok med å fikse livet. De vil aller helst at i morgen skal bli stort sett som i dag. De jobber, oppdrar barn og prøver å ha et liv. De er kanskje litt for materialistiske. Huset er kanskje litt for fint, bilen litt for dyr og av litt for fint merke. De er likevel gode mennesker, og de jobber hver dag for å gjøre så godt de kan. De er også stort sett fornøyde med hvordan de har det.
De har rett og slett ikke overskudd til å tenke på hva som er den perfekte styreformen, hvorfor regjeringen skuffer, filosofere over meningen med livet eller fundere over om det finnes noe der ute. Det interesserer dem ikke, så lenge dagen i morgen blir som i dag. Det de bryr seg om er skatter og avgifter, barnehagepriser, bensinpriser og slike ting som påvirker dem i hverdagen.
Det gjør dem ikke til dumme automatoner eller bakstreverske. Jeg synes Geelmuyden er blodig urettferdig når han hinter til det.
Jeg er naturligvis ikke uenig med Geelmuyden i hva han skriver. Vi burde oppfordre folk til å tenke selv og oppfordre dem til stille spørsmål ved samfunnet de lever i. Vi burde gjøre mye mer av det alle sammen. Men noen er faktisk ikke interessert. Broren min jobber slik at han stort sett hele dagen ser forsiden på VG og Dagbladet, men han får sjelden med seg hva som er på forsiden. Det interesserer ikke. Han er ikke mer lykkelig enn når han får skru på veteranbilen sin. Det er ikke noe galt med det. Han er ikke dum, bakstreversk eller ignorant. Han er intelligent og veltalende og kan snakke om et tema som interesserer med kunnskap og pondus i timesvis (Tro meg, han kan snakke bil i flere timer og aldri bli lei).
Jeg lærte en gang at en av forutsetningene for at Athen i sin tid ble befolket av filosofer, kunstere og andre tenkere var at de rett og slett hadde tid til det. Athenerne selv gjorde ikke noe arbeid selv, men hadde en hær av slaver til å gjøre arbeidet for dem. Det høres jo ikke så attraktivt ut. Dessuten er jeg sikker på at det fantes en del athenere som gikk ut på gaten med håp om at de ikke skulle treffe på Sokrates. "Han er jo en hyggelig fyr," ville han si til fruen "men han prater om så mye rart og i dag skal jeg prøve å finne et fint stykke marmor til den Athene statuen vi har snakket om".
Så, jeg er enig med Geelmuyden i at vi tar for dårlig vare på fritenkerne i Norge. De er viktige for å skape debatt og framskritt i samfunnet vårt. Vi burde kanskje få spesielle skoler for dem, eller gi dem en slags lønn. Kanskje de allerede gjør en misjon og stopper deg på gaten for å snakke om noe de er opptatt av. Jeg pleier selv alltid å stoppe når noen møter meg slik. Det har gitt meg mange interessante samtaler og diskusjoner og en spennende pamflettsamling. Likevel, så vil de fleste haste forbi, for de har baderomsmøbler å kjøpe. Og det er helt greit.
May 5, 2010
Kom mai du skjønne milde
Nå er våren endelig her. For dem som bor i lavereliggende strøk har den kanskje vært det lenge, men langt oppå fjellet er det først nå at jeg tør å bevege meg ut uten heldekkende ull.
Så hva bringer våren med seg? Vel, det blir lysere. Det betyr en del for meg. Jeg hater de lange, mørke vinterkveldene. Den blå tiden kaller noen det. Disse noen sier at det er koselig å sitte inne og brenne levende lys og sitte med sine egne tanker og filosofier. De har kanskje rett.
Jeg derimot tenker mindre på den tiden og jeg tenker iallefall ikke så mange positive tanker. For meg er det bare mørkt og tungt. Jeg blir innesluttet og mister nesten all energi. Noen ganger føles det som jeg går i dvale i midten av november og ikke våkner før midten av mars. Bamse har etter min mening skjønt en god del.
Nå skriver vi begynnelsen av mai og jeg kjenner at jeg våkner til liv igjen. Jeg går ute på lyse kvelder og hører på fuglesang og bekkene som renner. Alt som har blitt dekket av det hvite teppet og kvalt, titter fram og begynner å puste igjen. Det er et av de virkelig store vidundrene i naturen.
Moren min kom for første gang til Valdres i påsken. På den putrende bussen oppover bygda en torsdag før palmehelga, tenkte hun at dette var et sted hun ikke kom til å trives. Så innelukket og monotont. Hun reiste ned igjen i begynnelsen av mai, og oppdaget at snøen hadde dekket fjorder, bekker og jorder. Det åpnet seg opp og plutselig var det liv og vann. Når hun i tillegg fikk en rusletur på Valdres folkemuseum i stekende vårvarme, så var min skjebne beseglet. Hun ble værende, møtte faren min og jeg ble født. Det kan jeg takke våren for.
Våren er også forventningens tid. Når det blir varmere og lysere begynner jeg å se framover. Glede meg til en ny sommer, en av disse somrene som var når jeg var liten. En med endeløse solskinnsdager, bading i fjellvann og ingen bekymringer. Eller kanskje en av dem som jeg hadde da jeg var tenåring. En lang, nesten uendelig, sommerferie. Hyttefester, henge med kompiser og kanskje utsikt til en liten romanse.
Jeg er såpass gammel og kynisk blitt at jeg vet at slik blir det ikke, men man kan jo alltids håpe og drømme. Når alt kommer til alt så er ikke det det verste som fins.
Så hva bringer våren med seg? Vel, det blir lysere. Det betyr en del for meg. Jeg hater de lange, mørke vinterkveldene. Den blå tiden kaller noen det. Disse noen sier at det er koselig å sitte inne og brenne levende lys og sitte med sine egne tanker og filosofier. De har kanskje rett.
Jeg derimot tenker mindre på den tiden og jeg tenker iallefall ikke så mange positive tanker. For meg er det bare mørkt og tungt. Jeg blir innesluttet og mister nesten all energi. Noen ganger føles det som jeg går i dvale i midten av november og ikke våkner før midten av mars. Bamse har etter min mening skjønt en god del.
Nå skriver vi begynnelsen av mai og jeg kjenner at jeg våkner til liv igjen. Jeg går ute på lyse kvelder og hører på fuglesang og bekkene som renner. Alt som har blitt dekket av det hvite teppet og kvalt, titter fram og begynner å puste igjen. Det er et av de virkelig store vidundrene i naturen.
Moren min kom for første gang til Valdres i påsken. På den putrende bussen oppover bygda en torsdag før palmehelga, tenkte hun at dette var et sted hun ikke kom til å trives. Så innelukket og monotont. Hun reiste ned igjen i begynnelsen av mai, og oppdaget at snøen hadde dekket fjorder, bekker og jorder. Det åpnet seg opp og plutselig var det liv og vann. Når hun i tillegg fikk en rusletur på Valdres folkemuseum i stekende vårvarme, så var min skjebne beseglet. Hun ble værende, møtte faren min og jeg ble født. Det kan jeg takke våren for.
Våren er også forventningens tid. Når det blir varmere og lysere begynner jeg å se framover. Glede meg til en ny sommer, en av disse somrene som var når jeg var liten. En med endeløse solskinnsdager, bading i fjellvann og ingen bekymringer. Eller kanskje en av dem som jeg hadde da jeg var tenåring. En lang, nesten uendelig, sommerferie. Hyttefester, henge med kompiser og kanskje utsikt til en liten romanse.
Jeg er såpass gammel og kynisk blitt at jeg vet at slik blir det ikke, men man kan jo alltids håpe og drømme. Når alt kommer til alt så er ikke det det verste som fins.
Subscribe to:
Posts (Atom)