Det var derfor tusenvis av londonere møtte opp utenfor Whitehall på denne gråkalde oktobermorgenen. De ville se den siste av de store elisabetanerne miste hodet.
Sir Walter Raleigh møtte døden som han hadde møtt livet.
Der oppe foran et stort publikum holdt han en kort tale med sin brede devon aksent, som vanlig så lavt at bare de som sto først kunne høre det. Han tilga bøddelen for det han skulle gjøre og skaffet ham en pung mynter for jobben. Da han ble spurt om han ville at hodet skulle vende mot øst, derfra Jesus engang skulle gjenoppstå, svarte han at det ikke hadde så mye å bety hvor hodet var så lenge hjertet var på rett plass. Han hadde aldri vært noen spesielt religiøs mann. Bøddelen lot ham, slik skikken var, få kjenne på øksen. ”Det er skarp medisin,” sa Sir Walter ”men det er en kur mot alle lidelser”. Han var kjapp i replikken helt til det siste.
Så la han hodet på blokken og strekte hendene til siden. Bøddelen må ha fomlet eller nølt, for etter en stund skrek Sir Walter: ”Strike, man, strike!”.
Øksen falt og hodet trillet ned i kurven. Som vanlig ved slike anledninger plukket bøddelen opp det avkappede hodet og holdt det opp, slik at alle kunne se.
”Vi har ikke flere slike hoder å miste” skrek noen i mengden.
Det hele var over før klokken var ni. Folkemengden spredte seg sakte. Stemmer summet og folk snakket seg mellom om dagens opptrinn. Sir Walter hadde levert varene og dødd slik de hadde forventet av ham. Kanskje noen tenkte at en æra endelig var over. Tudorene med sine lysende hjerner og store personligheter var borte og Stuartene, trassige og kranglevorne, hadde tatt over.
For han var den siste av dem. De andre var for lengst borte. Sir Francis Drake, Sir Christopher Hatton, Robert Dudley, William Cecil, John Hawkins og jarlen av Essex. Selv Shakespeare hadde tatt kvelden etter et livlig selskap et par år før.
Sir Walter selv hadde sagt om sin dronning Elisabeth at hun var en ”tiden hadde overrasket”. Kanskje han følte det slik selv også. Han var etter tidens standard en gammel mann, midt i sekstiårene et sted, og han hadde opplevd nok til å fylle flere liv. Det kan hende det var en lettelse å slippe vekk fra alderdommens plager og en samtid som ikke forsto han og han selv ikke forsto. Dessuten hadde han alltid vært en kar med sans for drama og de store gestene. Når han først skulle dø passet det nok aller best på et skafott med tusenvis av tilskuere.
Historien som sluttet denne kalde novemberdagen i 1618 begynte i den lille landsbyen East Budleigh i Devon. Vi vet ikke helt sikkert når. De fleste mener at 1552 er det mest sannsynlige årstallet, men det kan ha vært så tidlig som 1550 eller så sent som 1554. Det er uansett ikke så nøye.
Faren var en lokal gentleman og var en av storkarene i byen, uten at det sa så veldig mye. Moren hadde vært gift før, og hadde tatt med seg tre halvbrødre til Sir Walter. John, Humphrey og Adrian Gilbert skulle alle bli sjømenn og viktige støttespillere for den ambisiøse halvbroren sin.
Familien var ivrige protestanter. De hadde blitt det etter at kong Henry VII 8 ikke hadde fått lov til å skille seg fra kona si, Catherine. Uansett hvor mye Henry prøvde, så ga ikke paven etter. Det kan ha noe med at Catherine var i slekt med Karl 5. Den mektigste mannen i Europa på den tiden og han hadde soldater i Roma. Slike ting har en tendens til å påvirke dømmekraften, selv hos paver.
Etter å ha prøvd i seks år, brøt like godt Henry med paven og hele kirken hans og gjorde seg selv til overhode for den engelske kirken. Han lot seg ikke pille på nesen av noen, den gode Henry. Med seg selv som kirkeoverhode ble han fort skilt fra Catherine og giftet seg med en mørkøyd fristerinne som het Anne Boleyn.
Han skulle få datteren Elisabeth med henne, og hun skal vi møte igjen senere.
Henry ble forøvrig fort lei sin nye kone, men ville ikke ha en ny skillsmisse, så han kakket like godt hodet av henne. Det skulle bli fire koner til på kongen. En døde i barselseng, en skilte han seg fra og en mistet hodet, som Anne Boleyn. Den siste, Catherine Parr, en jordnær dame som alt hadde blitt enke to ganger, overlevde Henry.
Henry hadde nok aldri tenkt å være protestant. Han hadde nok vært katolikk til sin død, hvis ikke paven hadde lagt seg slik opp i kjærlighetslivet hans.
Det ble annerledes da sønnen hans kom på tronen. Edward VI, var bare barnet, men en ivrig protestant. Guttekongen skulle ikke bli mer enn 15 år gammel, han var sykelig hele livet.
Den neste i arverekken er Henrys eldste datter, Mary. Hun var det eneste av barnene til Henry og Catherine av Aragon som hadde levd opp. Det store problemet med Mary var at hun fortsatt var katolikk og ganske så religiøs av seg også. Hun så det som sin viktigste plikt å føre det engelske folk tilbake til den hellige far i Roma. Dessverre for Mary, var ikke det engelske folk like interessert i dette.
Det hele gikk naturligvis galt, slik det så ofte gjør i slike religiøse konflikter. Etter hvert brenner kjetterbålene over hele England, for Mary mente at folket måtte frelses om de ville eller ikke. Til takk fikk hun tilnavnet ”Bloody Mary” og slik er det vi husker henne.
Familien Raleigh var standhaftige protestanter og ble forfulgt for det. Det sies at en slektning av den unge Walter ble brent på bålet i landsbyen. Det må ha preget den unge gutten, for han skulle mislike katolisisme og papisme hele livet.
Det kunne ha gått svært ille med familien, men Marys tid på tronen ble kort. Litt over fem år ble det på henne. Hun hadde giftet seg med den svært katolske Philip 2, kongen av Spania i mellomtiden og trodde at hun var med barn. Det ble etterhvert klart at kulen på magen ikke var et barn, men en svulst. Så grusom er verden noen ganger.
Bloody Mary døde uten noe barn og vel vitende om at hun som skulle arve henne hellet mot protestantismen.
Året var 1558 og unge Walter Raleigh var seks år gammel, sånn omtrent. Den nye dronningen het Elisabeth. Datteren til Henry og den mørkøyde Anne Boleyn. Hun og Walter Raleigh skulle få mye å gjøre med hverandre framover, men vi er ikke helt der i historien ennå. Nå skal vi forlate de kongelige en stund og følge Raleighs veg mot Elisabeth og hoffet.
Det er ikke så mye vi vet om barndommen og ungdommen hans. Vi vet at han studerte ved Oxford universitetet, men han tok aldri noen eksamen. Ikke at det betyr noe, det var nesten ingen som tok seg bryet med å ta eksamen i de dager. Han skal også ha studert juss i London, men kan ikke ha vært noen ivrig student. Det eneste som vi vet om den tiden er at han ble arrestert for å duellere. Så han fikk i alle fall en viss praktisk kjennskap til loven.
Han drev også med andre ting. Halvbrødrene hans, Gilbertene, hadde alle skapt seg karrierer som sjømenn og kaperkapteiner. En kaperkaptein er en slags statsautorisert sjørørver. Den engelske stat ga rett til å angripe og plyndre spanske skip, mot en prosent av fortjenesten. Det var en billig og effektiv måte å drive krig på og var ikke engang regnet som ekte krig.
En av brødrene, Humphrey Gilbert, hadde fått rett til å opprette kolonier i de delene av amerika som ikke ennå var tatt av noen andre. Walter deltok i dette arbeidet.
I 1578 utrustet Humphrey en ekspedisjon på sju skip som skulle reise til Amerika. De ble tatt av en storm like etter at de hadde forlatt Plymouth og skipene ble blåst fra hverandre. Seks av skipene måtte snike seg slukøret inn i til havn igjen, det eneste som kom seg over atlanteren var The Falcon, under kommando av Walter Raleigh.
Han prøvde seg også som soldat. Han tilhørte en gruppe frivillige som kjempet med hugenottene, de franske protestantene, i Frankrike. Ryktet sier at han var i Paris under Bartolomeusnatten, da katolikkene myrdet tusenvis av hugenotter. Raleigh og kompisene hans overlevde visstnok bare fordi de klarte å søke tilflukt i den engelske ambassaden. Om det er sant eller ikke er det umulig å vite.
Nå har vi kommet til året 1579. Walter er i slutten av 20-årene, dronning Elisabeth er 46. Hun har sittet på tronen i 21 år. Walter begynner å bli utålmodig. Han er en mann i sin beste alder, men har ennå ikke klart å sette spor etter seg.
Han gjør det som enhver ambisisøs ung mann i hans stilling ville ha gjort, han drar til Irland.
Irland har vært en del av England i flere hundre år. I alle fall på papiret. I virkeligheten har engelskmennene aldri hatt kontroll over annet enn Dublin og omland. Alle forsøk på å utvide denne kontrollen har ført til opprør og krig. Nå var det opprør igjen og det var den perfekte mulighet for den som ville opp og fram.
I Irland fikk Raleigh endelig vist fram talentet sitt slik at alle kunne se. Han gjennomførte en rekke heltemodige bedrifter og sendte hjem rapporter der han anklaget sine overordnede for å være inkompetente og late. Om de bare overlot det til han, mente Raleigh, så ville alt gå så mye bedre. Det må ha vært et gehør for det han sa, for rapportene ble lest opp og diskutert i det kongelige rådet.
Det var ikke bare heroisme og ambisjon i Irland. Han deltok også i drapet på 500 spanske og italienske krigsfanger i Smerwick. Ikke at det hadde noe å si, krig var noe helt annet i på den tiden. Det var ikke snakk om noen krigsrett, i stedet fikk han 40.000 mål jord i Munster som takk for hjelpen.
Da Raleigh kom tilbake til England hadde han skapt seg et rykte og en formue. Han kunne endelig kaste seg ut i hofflivet.
Det tok ikke lang tid før han hadde fanget interessen til den middelaldrende dronningen. Det skulle bare mangle. Dronning Elizabeth ble aldri gift og fikk tilnavnet The virgin queen, men det betyr ikke at hun ikke var glad i mannfolk. Rundt hoffet svermet det en rekke vakre menn, som alle kjempet om dronningens gunst. Hun elsket dem kjekke, handlekraftige og flørtende. Det var ingenting den gode Elizabeth likte bedre enn å bli overøst med komplimenter av en mann med stjerner i øynene og en velbygd kropp.
Walter hadde alt som skulle til. Han var høy og mørk, full av sjarme og rant over av selvtillit. Han var beryktet for sine elegante klær og verdensvante framtoning. Dronningen kunne sitte i timesvis å høre han fortelle morsomme historier med sin brede dialekt. Når han i tillegg kunne skrive kjærlighetsdikt som vi fortsatt leser i dag, var han garantert å bli favoritt.
Det sies at han fanget Elizabeths oppmerksomhet da han elegant la den dyre kappen sin over en søledam, slik at hun kunne gå over uten å få søle på skoene og skjørtekanten. Den historien er kanskje ikke sann, men det er et godt bilde av mannens personlighet. Han var ikke en som gikk stille i dørene.
Ble du en av dronningens favoritter så hadde du gjort det.
England var ikke akkurat noe demokrati på den tiden, selv om de hadde et parlament. Dronningen satt på det meste av makten og det var hennes rett å dele den ut til undersåttene sine. Hun delte den rundhåndet med favorittene sine. Raleigh fikk mange ærestitler og godt betalte jobber. Han ble adlet og ble utnevnt til kaptein for dronningens livgarde. Han ble rik og mektig, men fikk aldri noen av de viktigste stillingene i kongeriket.
Elizabeth var en god menneskekjenner og skjønte at Sir Walter, til tross for sin intelligens og handlekraft, ikke var toppledermateriale. Til det var han for urolig, stor i kjeften og viljesterk. Han var en kjekk kar og underholdende selskap, men de viktige jobbene ga Elizabeth til stille, forsiktige organisatorer.
Det plaget ikke Sir Walter nevneverdig. Han hadde nok å finne på likevel. Han utstyrte kaperskuter som brakte inn store summer både til han og dronningen, han skrev dikt og propagandapamfletter. I motsetning til de andre favorittene som lot andre ta seg av de godt betalte jobbene de fikk fra dronningen, så tok Raleigh dem alvorlig. Han forvaltet godsene sine i Irland og satt i parlamentet.
Det var likevel en ting som interesserte han mer enn alt dette. Han hadde arvet lisensen til å etablere en koloni i Amerika fra halvbroren sin og satset mesteparten av formuen sin på dette prosjektet i 1584. Det ble mislykket, og det samme skjedde i med det andre forsøket i 1587. Det var meningen at de skulle få forsyninger fra hjemlandet, men den spanske armadaen i 1588 gjorde at de ble glemt. Når de endelig kom fram så sto bare hustuftene igjen.
Hele operasjonen var altså en fiasko, men han regnes som pioneren i kolonialiseringen av Nord-Amerika. Han kalte kolonien sin Virginia, for å ære den jomfruelige dronningen og det navnet finnes fortsatt i dag. Hovedstaden i staten North Carolina er døpt Raleigh.
I 1591 var Sir Walter på toppen. Han var rik, suksessfull og var nå Elizabeths ubestridte favoritt. Han var også Englands mest forhatte mann. Det skulle bare mangle, han var en bondegutt fra en beskjeden familie som var rik, suksessrik og enormt selvsikker. Du får mange fiender av slikt.
Det er sikkert trygt å si at det var en del mennesker i London som storkoste seg da det viste seg at han hadde gått hen og giftet seg med en hoffdame i all hemmelighet. Hun var visst høygravid da det skjedde også. Sir Walter hadde naturligvis ikke husket å be dronningen om tillatelse. Han var ikke spesielt god på formaliteter og slikt.
Dronning Elizabeth følte seg sveket og forlatt. Hun var en gammel dame nå og hadde mistet både tennene og det vakre røde håret. At hennes største favoritt skulle svikte henne for en vakker ung kvinne må ha såret. Når du sårer en mektig monark får det større konsekvenser enn et par sure tekstmeldinger. Sir Walter og kona, Bess, ble kastet i Tower. Den fryktede borgen William Erobreren hadde bygd for å skremme londonerne til lydighet.
Sir Walter skrev tryglende og unnskyldende brev, men Elizabeth var iskald. Kanskje det var dette Shakespeare tenkte på da han skrev «hell hath no fury like a woman scorned» noen år senere. Det som skulle løse det var penger.
En av Raleighs kaperekspedisjoner hadde kommet tilbake etter å ha overmannet et spansk skip som het Madre de Dios. Det hadde vært på tur hjem til Spania fra Sør-Amerika og var søkkladet med gull, sølv og edelstener. Verdien var fem engelske statsbudsjetter sies det og Sir Walter var den eneste som kunne dele byttet. Han ble sluppet fri for å ordne det og Elizabeth tok hele hans del. Hun var glad i penger og ville vel ha noe for tort og svie. Som takk fikk han friheten sin tilbake, men Elizabeth klarte aldri helt å tilgi sviket.
Det skulle ta flere år før han fikk komme tilbake til hoffet.
Ikke at det ser ut til å ha plaget han så veldig mye. Han slo seg ned på godset sitt, Sherbourne, og levde et behagelig liv som en landsens gentleman. Ekteskapet med Bess var lykkelig og de fikk to barn til.
Han hadde mange venner som var ledende i kultur og vitenskap og arrangerte selskaper der de fritt kunne diskutere alt mellom himmel og jord. Så vågale var disse diskusjonene at de som ikke var invitert kalte disse selskapene for The school of night og fikk Raleigh anklaget for ateisme. Det var en alvorlig anklage på den tiden, som kunne føre en mann til galgen.
Han hadde ikke glemt drømmen om Amerika heller, og jobbet konstant med nye planer. Det var slik han kom over myten om El Dorado, en by full av gull. Den legenden skulle han aldri glemme.
Etterhvert så fikk han også lov til å komme tilbake til hoffet. Dronningen hadde fått en ny favoritt. Jarlen av Essex var enda flottere, enda større i kjeften og enormt ambisiøs. Den gamle dronningen hadde problemer med å nekte denne flotte unggutten noe som helst og det han aller helst ville var å bli krigshelt. Han klarte å overtale Elizabeth til å sende en ekspedisjon til Cadiz i Spania for å hindre en ny armada i å seile mot England.
Elizabeth var nok svak for gutten, men hun mistet ikke dømmekraften for det. Det var nok tryggest om Sir Walter ble med som barnevakt.
De to karene tålte ikke trynet på hverandre og det ble et problem. De tok Cadiz etter Sir Walters plan og den gamle ulken hadde også vist stort heltemot under slaget. Dette stakk Essex langt inn i hans ambisiøse hjerte og for å rette på balansen ville han plyndre byen. Dette svekket de engelske linjene og ga innbyggerne mulighet til å sette fyr på sin egen by.
Byttet fra toktet ble ikke engang stort nok til å dekke kostnadene for ekspedisjonen, noe som gjorde den gjerrige dronningen rasende. Folket hyllet Essex som en stor hærfører, men Elizabeth visste bedre.
Da han klarte å overtale henne til enda en ekspedisjon, til Azorene denne gangen, ble Raleigh med igjen. Denne gangen var kranglingen enda mer intens, spesielt da Essex valgte å ignorere dronningens ordre. Kjeklingen og Essex bunnløse ambisjoner gjorde ekspedisjonen til en total fiasko.
Da de kom hjem var ikke Essex like populær hos sin kjære monark. I motsetning til Raleigh tok ikke Essex tilbakeslagene sine med fatning. Raleigh var bråkete og ambisiøs nok, men de som kjente han sa at han trivdes best med pipa si på landet.
Essex, derimot, taklet ikke tilbakeslag så bra. Han hadde adskillig høyere tanker om seg selv og det førte til problemer. Alle dronningens favoritter fikk penger og makt, men det var aldri tvil om hvem som var sjefen. Det skjønte aldri Essex og han falt stadig mer i unåde. Det endte med at han inntok London med en væpnet styrke og stormet inn på dronningens soverom før hun hadde fått på seg sminken og forlangte sine rettigheter.
Det fantes et ord for slikt på den tiden og det var forræderi og det var kun en straff for det. Jarlen av Essex ble halshugget i Towerfestingen i 1601. Det sies at Sir Walter smilende puffet på pipen sin mens øksen falt. Det var forøvrig han som gjorde piperøyking populært i England.
Med Essex hode på en påle ved Traitor's Gate kom Raleigh igjen inn i varmen. Dronningen var gammel, snart sytti, og hun og Raleigh var de eneste virkelige elisabethanerne som ennå levde. Andre mennesker hadde kommet til makten.
Den pukkelryggede Robert Cecil hadde blitt lordkansler og tok seg av den daglige driften og han var mest opptatt av å gjøre alt klart for den neste monarken.
Dronningen og Sir Walter gikk turer i parken og når dronningen ikke kunne gå lengre satt han hos henne. De snakket antakeligvis om de gode gamle dagene. Flørten og leken var borte, Elizabeth kunne fortsatt ikke helt tilgi sviket, men de var de eneste av sitt slag som var igjen.
Da Elizabeth døde ble slektningen hennes, James av Skottland, konge. Han var intelligent, mistenksom, kranglevoren og glad i fred. I hans rike var det ikke plass til den glamorøse krigshisseren Sir Walter Raleigh. Han var en dinosaur fra en annen tid og passet ikke inn. Tiden hadde overrasket også han.
Han ble tiltalt for å konspirere mot den nye kongen. Om han var skyldig eller ikke, det vet vi ikke. Det vi vet er at han var en kar det var politisk behagelig å bli kvitt. Til tross for at han forsvarte seg godt, ble Sir Walter dømt til døden.
Kongen fikk seg likevel ikke til å skrive under ordren om henrettelse. Det var jo tross alt en ekte gammel krigshelt som skulle henrettes. Slik hadde det seg at han ble plassert i Tower igjen. Han skulle sitte der i tretten år.
Fangenskapet var ganske behagelig. Han fikk ha sin kjære Bess hos seg og fikk enda en sønn mens han satt der. Han kunne ta mot gjester og selveste kronprinsen var en hyppig gjest. Han hadde en egen hage der han dyrket urter og andre planter som han eksperimenterte med.
Det meste av tiden brukte han likevel på å skrive. Det var her han skrev første del av sin verdenshistorie, en av de mest kjente og leste historiske bøker som noensinne er lest. Noen mener at Raleigh la grunnlaget for moderne historieskrivning.
På ettermiddagene vandret han ved brystvernet på festningen og røykte pipen sin. Det ble en slags turistattraksjon å se den store mannen. Ettersom årene gikk ble han et symbol for den gamle gode tiden. Folk husket da England førte gloriøse kriger mot Spania og vant. Det var mye bedre enn en konge som brukte tiden sin på å kjekle med parlamentet om penger.
Den mest hatede mannen i England beviste, at om du lever lenge nok, så blir du til slutt en helt.
Tilbake til kongens krangling med parlamentet om penger. Kong James var alltid i pengeproblemer og her kommer den gamle mannen i tårnet tilbake igjen. Han har fortsatt å studere myten om gullbyen El Dorado og foreslår for kongen at det ville vært lurt om han fikk lede en ekspedisjon for å finne denne byen. Fristet av mer gull enn noen kan ønske seg, slipper James Raleigh fri for å finne denne gullbyen. Han får en klar formaning fra kongen: Ikke under noen omstendighet skal spanjolene angripes. Det er helt forbudt.
Det er en ting som man ikke kan forlange av den gamle krigeren. Medlemmer av ekspedisjonen angriper den spanske utposten San Tomè. Raleigh er ikke selv med på angrepet og en av sønnene hans blir drept. De finner ingen gullby heller.
Raleigh må ha visst at han er i trøbbel når han satte seil hjemover. De har ikke noe gull og spanjolene er rasende. Han kunne ha seilt til et annet land. Frankrike tilbyr seg å ta mot ham med åpne armer, men Sir Walter takker høflig nei.
Den spanske ambassadøren forlanger at dødsstraffen blir satt ut i livet og denne gangen skriver kongen under.
Raleigh gjør et halvhjertet forsøk på å flykte til Frankrike, men blir stoppet. Sir Walter Raleigh er mer enn klar til å møte sin skjebne.
Hodet hans blir satt på en påle i Traitor's Gate, men etter noen dager ble det tatt ned og gitt til hans kjære Bess. Det sies at hun balsamerte det og bar det med seg resten av livet. Innen hun døde i 1647, ble Sir Walter husket som en av de største engelskmenn som noensinne har levd.
