Nynorsk vs. dialekt

Ivar Andreas Aasen

Jeg fikk et brev fra Noregs mållag i posten her om dagen. De ba alle representanter i kommunestyrer, fylkesstyrer og andre demokratiske fora om å støtte opp om nynorsken. Som takk skulle jeg få bli medlem ut 2013 for en billig penge.

Dessverre, for Noregs mållag, ble jeg ikke så engasjert at jeg betalte giroen. Jeg er faktisk ikke så glad i nynorsken. Jeg er oppvokst i en nynorsk-kommune og har to foreldre som begge foretrekker å bruke denne målformen. Dette førte til at jeg i grunnskolen måtte skrive nynorsk. 

 Jeg var ikke spesielt glad for det. Lærerne sa at nynorsk var det beste for oss som bruker dialekt, men jeg følte ikke det. Selv om nynorsken nok har flere likhetstrekk med min dialekt enn bokmålet, virket den dvask og tungvin for meg. Jeg følte at jeg lett kunne uttrykke meg på dialekt og bokmål, men på nynorsk ble det tyngre. 
Dessverre var dialekt i skrevet form strengt forbudt, noe jeg synes er synd.

Da jeg begynte på videregående skiftet jeg øyeblikkelig til bokmål som hovedmål. Det føltes rett for meg. Der har jeg vært helt siden.

Noen har sagt at dette nesten er forrædersk av meg å velge bokmål når jeg snakker dialekt og bor i et sterkt nynorskområde. Vel, jeg har aldri hatt noen følelse for nynorsken. Jeg valgte bokmålet utfra bekvemmelighetshensyn og fordi jeg rett og slett følte at det passet meg bedre. Jeg var ikke den eneste som gjorde dette valget, mange andre i klassen min gikk fra nynorsken.

Etterpå har jeg fått en følelse av at nynorsk er et språk som er litt i utakt med verden. Det er for meg en slags esperanto. Et laget språk. Et språk som ble utviklet for å styrke det norske og helt sikkert var et ledd i nasjonsbyggingen. Ivar Aasens mening var å lage et skriftspråk som var mer i takt med hvordan folk i Norge snakket, og ikke den dansken som ble skrevet på hans tid. Aasens intensjoner var gode. Det er ikke bra når skriftspråket skiller seg mye fra hvordan folk snakker.

Etterpå har vi hatt en evig krangel. En periode forsøkte vi å få til en slags samnorsk uten at det var noen strålende suksess.

Resultatet er at vi har fått to språk i Norge. 15 prosent bruker nynorsk og resten bruker bokmål. NRK har krav på seg at minst 25% av det de produserer skal være på nynorsk. I offentlig administrasjon er nynorsk og bokmål likestilt. Elever har begge målformene på skolen. Vi har også nynorske aviser, forlag og teatre.

Jeg kan ikke annet enn å tro at utviklingen av skriftsspråket hadde vært annerledes hvis vi ikke hadde nynorsk. Bokmålet har jo endret seg mye siden Ivar Aasens dager, men kanskje det hadde endret seg mer hvis han ikke hadde laget sin egen versjon. Kanskje frontene hadde vært mindre steile og villigheten til å tilpasse seg større.
Noregs mållag har et motto sier: Snakk dialekt, skriv nynorsk. Vel, jeg kjenner mange dialektbrukere som ikke følger dette rådet. Faktum er at både nynorsken og dialektene er på vikende front.

For meg er nedgangen i dialektbrukere bekymringsverdig. Dialektene handler om identitet, historie og mangfold. Dialekten din sier noe om hvem du er og hvor du kommer fra. For meg er dialekten en del av personligheten min og jeg vil påstå at mister vi dialektene mister vi noe av mangfoldet og særegenheten vår. For meg er det mye viktigere å hegne om dialektene enn nynorsken. 

I min verden er dialektene folkelige og runde. De har plass til alle og det er på mange måter ikke noe som er rett eller feil. Nynorsken er etter min mening en smule elitistisk. Det er språket til den lusekoftebærende bygdeintelligensiaen. Dette er kanskje ikke rett i nynorskens sterkeste områder på Vestlandet, men i Valdres er ikke nynorsken massenes språk. 
Her snakker vi dialekt, skriver dialekt på facebook og tekstmeldinger. Skal vi skrive brev til kemneren eller søke jobb skriver vi bokmål. 

Folk må bruke nynorsk hvis de vil, men kanskje ressursene som brukes på nynorsken i dag til en viss grad bør flyttes til å ta vare på dialektene. Hva om det i skolene blir satt av tid til både egen dialekt og andre dialekter. Tenk om NRK kunne ha en klausul der visst mange av programlederne skal ha dialekt. I dag er det ikke lov å bruke dialekt for ankerne i Dagsrevyen. Tekstmeldinger og sosiale medier har blitt nye brukssteder for dialekt, hva om vi bygger på dette. Kanskje vi skal sette av penger til forskning og bevaring av dialektene.

Nynorsken er et skapt språk, men dialektene har utviklet seg over tid. Det utvikler seg fortsatt. La oss heller bruke tid på dem og ikke nynorsken.

Kjønnsroller på Farmen

Andreas Nørstrud

Jeg har ikke sett på Farmen i år heller. Ikke engang at årets serie er spilt inn i nærheten av hjemme og at folk jeg kjenner er med har fått meg til å se på programmet. Det er ikke min form for underholdning, men jeg ser at mange liker det. Det er helt greit for meg. Et program som kan være med på å øke forståelse for jordbruk og i tillegg kan hjelpe til å promotere Valdres er helt fint i min bok.

Nå er det jo slik i denne verden at selv om man ikke følger med på slike programmer vil man bli oppdatert. VG og Dagbladet legger de siste nyhetene ut på sine nettutgaver. Så jeg har likevel en viss peiling på hva som har skjedd. Hver sesong av slike serier har en "slem" person. En vi alle skal elske å mislike. En som skal sjokkere oss med sine meninger og sin oppførsel. Disse pleier å få mye plass i nettavisene.

I år er det visstnok en kar som heter Andreas Nørstrud som har fått denne rollen. Han ser ut som en ganske normal og trivelig kar på bildene, men det er meningene hans som har fått oppmerksomhet. Nørstrud er kristen og har en del sterke meninger rundt det. Det som har blitt meldt hyppigst i mediene er at han mente at kvinner og menn som sov sammen og badet sammen var feil og syndig. Så er han skepisk til homofili og han skal visstnok ha ment at kvinner har det med å adlyde mennene også. 
Altså, ganske sære og merkelige meninger i dag. Nå skal vel Farmen handle om hvordan det var for hundre år siden, og da er nok Nørstrud midt i blinken.

Disse meningene har naturligvis skapt stor oppmerksomhet og fått mange til å reagere. I dagens samfunn er slike meninger både antikvariske og provoserende. Personlig blir jeg litt overrasket over at en mann på 28 år faktisk mener noen slike ting. Han har vokst opp i et samfunn der slike holdinger nesten ikke finnes. Jeg mener at Nørstrud må få lov til å mene hva han vil, og at noen av reaksjonene har vært urimelige. Deltakerne på Farmen sier jo at til tross for disse spesielle meningene er Nørstrud en trivelig og omtenksom fyr. Det er nemlig ikke umulig at folk med sære meninger kan være bra mennesker.

Kritikken av Nørstrud og hans meninger er ikke uventet og den er brettiget. Det som er litt uventet er støtten han får. Fansiden hans på Facebook har over 3500 medlemmer og mange kommenterer han i positive ordelag, også mange kvinner. Folk jeg kjenner har også uttrykt sympati med han og hva han står for.

Jeg tror ikke at Nørstrud har støtte i majoriteten av det norske folk, jeg tror også at enda færre sympatiserer fullt ut med synene hans, men det er tydelig at han har truffet en del av oss. Hvorfor gjør han det?

Kanskje det er betryggende med slike syn i en verden der kjønnsrollene blir mer uklare og mange kanskje sliter med å finne sin plass. Da er slike syn trygge og behagelige, men er det slike syn vi ønsker oss? Jeg vil ikke tilbake til den verdenen Nørstrud vil ha, men han har rett til å mene hva han mener. Jeg mener også at mange av dem som har kritisert han har gått over streken. Slike meninger er det veldig greit å argumentere saklig mot. 
Det verste som kan skje er at han blir tilsidesatt og hengt ut som mørkemann. Vi lever i et samfunn som kan gi rom for alle og ikke minst til en åpen debatt.

Meninger mot fakta!

David Hume: Fornuftens gudfar!

Ofte hører jeg folk si at de har rett til å ha sin mening. De vil hevde at å ha en mening er deres rett og at vi andre bare har å respektere det. Vel, de har såklart rett. Eller de har iallefall delvis rett.

Det er forskjell på hva vi tror, hva vi mener og hva som er fakta. I motsetning til det faktum at 1+1=2 eller at det ikke finnes firkantede sirkler, har en mening en grad av subjektivitet og usikkerhet i seg. Meninger har mer med smak og preferanser å gjøre, de handler om spørsmål som berører de fleste av oss som etikk og politikk, til syn på ting som har grunnlag i teknisk ekspertise, som juss eller vitenskapelige tanker.

Meninger som har med preferanser å gjøre er jo enkelt å forsvare. Det ville være dumt å insistere at å mene at jordbæris er bedre enn sjokoladeis er feil (Selv om jordbæris helt klart er best!). Det samme gjelder for meninger som har med politiske preferanser å gjøre. Det er ingen som kan si at det beviselig er feil å stemme et bestemt politisk parti. Iallefall så lenge det ikke står for ekstreme synspunkter som f.eks. Nazisme. Problemet er at vi har en tendens til å se alle meninger som like uimotsigelige som dem som handler om preferanser eller  følelser.

Dette er muligens en av grunnene til at entusiastiske amatører tror de kan si seg uenige med klimaforskere eller immunologer og forvente at meningene deres skal respekteres.
Problemet med uttykket "Jeg har rett til å ha min mening!", er at det altfor ofte blir brukt for å forsvare meninger eller tro som forlengst skulle vært forlatt.
Dette uttrykket sier at å argumentere mot disse meningene er feil og respektløst. En har tross alt rett til å si og mene hva en vil.

Dette er holdninger som skaper en falsk følelse av likhet mellom eksperter og ikke-eksperter som vi ser en økning av i debatten. Dette er problematisk. Jeg har fullstendig rett til å mene at tordenvær kommer av at Tor kjører over himmelen og slår med hammeren sin, men det sanne er at tordenvær oppstår når store mengder vanndamp kondenserer til vanndråper og iskrystaller i en ustabil atmosfære med kraftige vertikale luftbevegelser.
Jeg skjønner at forklaringen med Tor er enklere å forstå, men den siste er faktisk den sanne.

Mennesker som legger fram slike meninger uten å kunne backe det opp med fakta må sies imot og argumenteres mot. Når meninger blir like "rette" som fakta har vi et stort problem. Det er en av våre viktigste oppgaver å jobbe mot akkurat disse meningene, mytene og løgnene. Dette er arven fra opplysningstiden. Vi må stille spørsmål ved alt og finne fram fakta for å begrunne svarene våre. Ellers er vi i enda en gang i overtroens grumme klør. Det er faktisk mørke skyer over horisonten. La oss ikke falle tilbake til middelalderen.

Star Wars

Mange av de tingene jeg elsket som barn setter jeg fortsatt stor pris på. Tintin, De tre musketerer, Emil i Lønneberget og Astérix er noen av dem. Noe av grunnen til dette er at jeg som voksen har funnet nye ting å sette pris på. I De tre musketerer elsket jeg som barn eventyret, spenningen og samholdet blant de fire vennene. 
Som voksen kan jeg sette pris på det, men nå er det forholdet mellom vennene og hvordan de forholder seg til andre, spesielt kvinner, som fascinerer mest. Så er det Dumas herlige, livlige og smått sarkastiske beskrivelser av tidens samfunn og mennesker som fenger. 

D'Artagnan er ikke en enkel og liketil helt, leser du mellom linjene er han arrogant, egoistisk, kynisk og ikke en spesielt god venn. Forholdet hans til kvinner er egentlig forferdelig. Når kjæresten hans blir bortført gir han opp letingen når han møter en annen og vakrere kvinne. Denne kvinnen forfører han ved å utgi seg for å være en annen og ved å utnytte en tjenestepike som er hjelpeløst forelsket i han. Dette var ting jeg ikke tenkte over da jeg leste bøkene for første gang, men som voksen blir vi kanskje mer oppmerksomme på slike ting. Det holder iallefall spenningen i live og jeg har lest bøkene om musketerene minst 15 ganger.

Så er det ting jeg elsket som jeg ikke lengre klarer å elske eller like. Jeg må forklare meg selv hvorfor jeg likte det i første omgang. Star Wars er definitivt i den kategorien. Da jeg var barn syntes jeg Star Wars var noe av det kuleste som er laget. Filmene hadde alt. En spennende historie, fantastiske effekter, personer og raser som fenget meg og kule romskip. En perfekt barnefilm.

Etterhvert som jeg har blitt eldre har Star Wars bleknet for meg. Romskipene er fortsatt kule og effektene har blitt oppdatert til å virke i en ny verden av spesialeffekter. Problemet er at Star Wars bare er møl. Historien er en tradisjonell godhet mot ondskap greie, uten at den fører fram noe interessant. Ærlig talt får vi overhodet ikke noe nytt i historien. 
George Lucas har stjålet rått og det er ikke noe som fenger eller rører. Alle over 15 bør se gjennom hvor  banalt det egentlig er. Dialogen er på feil side av teit og karakterene er ensidige og ukompliserte. Luke Skywalker er en irriterende speidergutt. 
Hadde han bare hatt ett av D'Artagnans dårlige trekk! 

Noen tullinger kler seg ut!

De eneste karakterene som er i nærheten av å være interessante er Han Solo og Darth Vader. Solo fordi han har et hint av tvilsomhet, selv om han holder seg godt innenfor det kjedelig hyggelige. Darth Vader er interessant på samme måter som James Bond skurker er interessante. Han er så sær, outrert og ond at han fenger. Han er altså en tegneserieskurk, men tegneserieskurker kan være morsomme. Ellers er det ingenting av interesse.

Star Wars er glimrende barnefilmer og de har sikkert funnet et godt og passende hjem hos Disney. Selv om det må sies at Donald Duck er en mye mer interessant karakter enn noen i Star Wars.

Det jeg ikke skjønner er at voksne mennesker kan fortsette å fascineres av dette. For et voksent menneske er jo dette komplett uinteressant møl. Det har ingen dybde. Jeg kan ikke for harde livet skjønne at noen over 15 gidder å vie så mye interesse for disse filmene. Spesielt siden det finnes så mye som er så mye mer spennnde.

Nå kan det hende at jeg ikke har skjønt noen ting av det som skjer. Det ville ikke vært første gang, men jeg tviler på det. Noen ganger finner man gull når man ser bedre etter, men noen gang finner man bare tomhet. Star Wars er godt festet i den siste kategorien.

I dette får jeg støtte fra den flotte engelske skuespillerene Alec Guinness som spilte Obi Wan Kenobi. Han skulle egentlig ha spilt i alle de tre første filmene, men ba om å bli skrevet ut i den første. Han orket rett og slett ikke være med på den tåpelige og banale dialogen mer.

Helter

Teodor: En ekte helt!

Hva er en helt? I begynnelsen var en helt betegnelsen på en halvgud i gresk mytologi. En halvgud var barnet til en gud og et menneske. De greske gudene var fyrrige, så vi har mange av dem. Senere ble en helt en som hadde utmerket seg i krig, men i vår tid betyr det stort sett en som har utmerket seg moralsk eller gjort heltemodige ting.

Da jeg var barn hadde jeg mange helter. Fra bjørnen Teodor til Oddvar Brå til Zeb Macahan, men du får færre helter i det du vokser opp. Du blir vel litt mer kritisk og litt mer blasert. En av heltene jeg fikk etter jeg var voksen var Lance Armstrong. Jeg tror ikke jeg var den eneste. Hans historie var omtrent som en klassisk amerikansk film. Den talentfulle syklisten som ble rammet av livstruende kreft, men kjempet seg tilbake og ble tidenes største syklist. Det er jammen en ting å beundre. I tillegg til dette gjorde Lance et stort arbeid for kreftsaken. Han dannet organisasjonen Livestrong for å hjelpe mennesker som har kreft. Jeg husker en historie som ble fortalt om Lance mens han syklet Tour de France. Han var den største stjernen og det var nesten umulig å komme i kontakt med han. Det eneste unntaket var mennesker som hadde kreft. De ble visstnok tatt med til Lance der de fikk en oppmuntrende samtale og gode råd i kampen mot sykdommen. Det er slikt stoff helter er laget av.

Dopingbeskyldningene har jo fulgt Lance hele veien. Det er ikke rart, siden alle de viktigste konkurrentene hans så ut til å dope seg. Likevel valgte jeg å tro at Lance var ren. Johan Kaggestad sa det best da han ville bli overrasket om Lance, med sin sykdomshistorie, valgte å utsette kroppen for slike farer. Jeg skjønner nå hvor naiv jeg var. Det er jo tydelig at Lance har vært kjernen i er profesjonelt og utbredt apparat med doping.

Det er vondt å miste sin helt på denne måten. Jeg trodde at Lance var litt bedre enn resten av oss. Det er liksom slik helter skal være. Nå viser det seg at han var en ynkelig juksemaker. Ikke en gang bare en som fulgte strømmen, men en som ledet an. Lance Armstrongs fall er enormt høyt. Ikke bare fordi han har gått fra å være helt til å være skurk, men fordi han har fått meg til å føle meg som en idiot. Jeg jublet da Lance knuste Jan Ullrich i bakkene, fordi jeg trodde jeg så en ren idrettsmann knuse en doper. Jeg føler meg lurt.

Jeg er usikker på om jeg noen gang kommer til å tilgi Lance for det han gjorde. Han har på en måte såret meg, og det er verre enn noe annet. Jeg føler en viss sympati med Steffen Kjærgaard, men ikke med Lance. Jeg håper at navnet hans vil bli svertet for evig tid. Han fortjener ikke lengre respekt eller forståelse.

Jeg håper sykkelsporten har klart å rykke opp det verste med roten nå, og at vi fra nå av vil se en ren og spennende sport. Jeg håper også at alle syklister har gjort som meg og husker at de så opp til en juksemaker.

Historia om Javnberghekse

Du ser når du æ på område te Javnberghekse.

Ei gong i attentredveåro budde det ein gardbrukar i Skammestein så heitte Knut Li. Han va rekna før å væra ein sver kar i bygde. I ungdomsåre hadde’n vøre soldat i det norske forsvaret og vøre ein tå dei så hadde sete vakt ved svenskegrensa i 1814. Kji eigong han Knut Li kunna stoppe Karl Johan, men når han førtælde historia sia, va det kji langt undå.

Han hadde reist rundt i landet og vøre stortingsmann mæ. Han va gøtt likt i bygde. No van i førtiåro og hadde vørte enkjemann. Han hadde vørte feit og rund mæ, og sat no helst utta døre på Li og passa på at tenistfølke gjorde så dei fekk beskjed um.

Knut Li hadde ein husmann så vart kalla Tore unde berge. Han Tore hadde fått ein unnselig liten plass like unde Javnberget. To småe hus og ein stusselig jordvøll hadde han å leva tå. Han så hadde hatt plassen før kunna førtelja at han hadde skøte ein hare der ein dag. Det angra’n på, før harin kunna greidd se på plassen, det greidde kji han.

Han Tore greidde se nå bra, lell. Du skjøna at han va alvole god te jakte. Tore kunna stryke te fjells og vera der i dagasvis. Han fekk noko kor gong. Når andre kara kunna jakte i vekosvis og ende opp mæ berre ein tynn reinsskrøtt, så kom denna fanten i plasse heimatt mæ tre feite reinsbukka ette berre eit par daga.

Dei sa at’n Tore hadde ein eigen kontakt mæ naturn. Han skjønte se noko meir både på dyre og fjelle enn nokon andre. Han kunna prate ved haugafølk og hulder meinte dei. Det va difør han va så god te jakte, fiske og leva i fjelle. Ein kar kunna førtelja at han hadde sett’n Tore stå å lokke på ein elgukse og dyret hadde kome burtåt så ein hund. Ei anna historie så æ førtælt æ at’n Tore redda ei kvige før bondin i Store-Beito. Det va mæ dei va på støle at ei kvige berre hadde lagt se ned og låg og rauta. Budeia hadde kji visst si arme råd då’n Tore hadde kome gåande førbi. Han hadde jakta rein oppunde Gluptindadn. Budeia hadde lete om ko ille det va. Tore hadde førtælt hona at hvis’n fekk mat så skun sjå på kviga. Budeia ga’n både mat og drikke og ei lampe te ha uti fjøse. Heile natte sat’n Tore uti der og budeia høyrde noko fæl rauting, men ho tørde kji stå opp og sjå ette.

Om mørgon når ho sku åt fjøse sto kviga på båsen sin og hjorta role og Tore låg ved sia tå og søv. Ette eit par dramma brukte beitobondin å førtelja at kviga va mæ kelv utta at han nokon gong hadde hatt ho te ukse. Han va fornøygd lell, før kelvadn ette henne vart dei beste kydn han nokon gong hadde hatt. Dei gamle kjeringdadn i bygdn sa at han Tore hadde fått hjølp tå huldre mæ å få kyre frisk att, og at dei hadde para ho mæ beste uksin sin. Når nokon sporde han Tore um detta så berre gliste’n og sa at det nå vart sagt mykji rart mæ.

No hadde det se slek at det kom ei jente oppi plassen hass Tore. Ho va kansi femten år gamal og nett så berre det. Klare, blåe augo og tjukt, gult hår hadde ho. Jenta heitte Marit.

Skuggin tå det så kan vera hekse observert i 2011

Følk lurde naturlevis på kor denna jenta kom frå. Va ho kjeringe hass Tore, enn ko va ho? No hadde det se slek at det va ei gamal livaursenkje så held te i Røe, så va kjent før å væra alvorle nysgjerrig og så kji skjemdist tå di. Ho nappa fatt in Tore ein syndag ette kjyrkjitid og lurde på ko detta va før slag. Då kunna Tore førtelja at ho Marit va døtte hass. Kji at detta hjølpte fært mykji, før han Tore hadde nå alder interessert se før kvinnfølke. Det va mang ei jente i bygdn så kunna vitne på det, før Tore va ein kjekk og velbygd kar, men alder hadde han lagt se ette ei einaste tå dei. Det te tross før at dei hadde gjort se fere før at nettup han Tore sku koma rekande ette dei.

Enkja or Røe meinte å ha svar på det mæ. Han Tore hadde fjåsa mæ hulder. Alle visste jo at han hadde kontakt mæ haugafølk og anna fanteri. Det va jo difør han hadde slek hell mæ jakt og fiske. Det sku berre mangle at ei tå huldridn hadde fått lege på armen hass. Det va nok difør han kji va ivrig på andre jento, før har du fysst lege på armen åt ei hulder, æ gudfryktige kvinnfølk or bygde kji veldig spennande. Det va egentle lett sjå at ho hadde huldreblod, va kji ho Marit penar enn noko vanle kvinnfølk. Kji va ho å sjå i kyrkja haldan. Så slek vart det egentle bestemt at ho Marit Toresdatter va tå huldreslekt.

Te tross før detta va ho Marit gøtt likt i bygde. Ho va bli, trivelig og snill. På ingen måte slek så denna stuvine og grinute far sin. Så gøtt likt va ho at ho tok se post så tenistjente i Li. Der vart ho sett te vera budeie og ta se tå fjøse. Det va tydelevis eit arbeid ho va einlaga te. Ingen hadde sett jente mæ slek lag mæ krøter.
Det va ei gong ho sku pare ei kyr mæ storuksin i Hedale. Drengen skulle gå å løsa beistet og sleppe’n inn i bingin te likyre, då svinet stanga te gutekvelpen så’n skvatt undå. Så rauta’n og sprang te uti garn. Ho Marit hjølpte guten oppatt og såg te at’n kji hadde gjort se noko, før ho gikk uti garn. Sakte gikk ho burtått uksin mæ ho messa nokre rare ord. Uksin vart ståande heilt stille og glane på jenta heilt te ho kom bortått. Då la ho hønde på huvo hass og klappa dyret sakte. Ette ei ri kunna ho leie denna svære uksin innatt ette eine øyra. Para kyre fekk ho mæ.
Fine kyra fekk ho te mæ.

Det vart sagt at i Li mjølka kydn bære enn i nokon an gard og snille va dei mæ. Ho Marit låg åleine på stølen, men ho va kji redd. Alle skjønte at detta kom tå huldrebloe i ho. Difør held gutadn se undå. Jenta va fin og trivelig, men dei tørde se kji innpå ei slek huldrejente. Hadde dei tølt, så hadde dei kji fått løv tå mor si.

Den einaste så kji va redd va han Knut Li sjøl. Han hadde tross alt vøre ute i værn. Han Knut hadde vøre enkjemann i nokre år no, og va egentle fornøygd mæ det, men når han såg hona Marit vakna gamle følilsa i skrøtten hass. Han fekk det før se at han ville ha ho Marit. Te byne mæ va det lite morosamt. Begge skrata tå det, og ho Marit spelte mæ, utta at det vart meir enn prat. Det gjorde det kji bære før’n Knut. Han vart vill tå lyst ette denna jenta. Han gjekk hardar fram, men uansett ko’n prøvde, så fekken eit nei og eit smil. Detta plaga’n Knut noko alvorle, han va jo storkar og verdensmann, så å få se te mæ ei småjente or bygdn burde væra enkelt. Det gnogen noko alvorle detta og han mista matlyste og fekk kji søva om natte. Han skjønte at han va førgapt i denna jenta, men ho berre gliste og tirra.

Så va det ved haustbel og følk hadde fløtt heimatt frå støle, og det va fest på Ukshøvdkampen. Alle tenistfølke i Li hadde drage i vegen, alle utta ho Marit. Detta syntis han Knut va ein god muligheit. Han gjekk uti bue, der ho Marit låg, og sporde om ho ville ha mat. Det vilde ho og han Knut spanderte eit gøtt gilde på ho. Når dei hadde ete gøtt drog Knut fram ei fleske mæ brennevin og ville skjenkji jenta. Ho prøvde å nekte, men han Knut meinte at ho hadde gøtt tå di. Te slutt ga ho ette, mæ detta gliset sitt. Han Knut passa på å fylle på glaset hennes heilt te ho va så full at ho sat å dukka mæ huvo. Då skjønte han Knut at han fekk rå før lyste si og fata fatt i ho Marit og kasta se over ho. Stakkars jenta va så full at ho kji greide å gjera noko motstand.

Når han va ferdig valt han Knut ned i slabenken og søvna, fornøygd og god. Då’n vakna sat jenta skrevs over denna store vømbe hass og dessa blåe augudn va kalde og harde. Ho sat og hulla nokre rare ord og ajerte noko mæ hendadn. Han Knut vart redd og kasta jenta tå se og nepå gølvet. Då skreik ho stygt og for ut.

Dagen ettepå va det ingen så såg ho Marit. Ho hadde vørte heilt burte, og sia va det ingen så greidde finne hona. Han Knut hadde vørte redd kvelden før og sat berre i benken sin og stirde framafør se. Han greidde knapt å prate og han fekk kji i se mat. Han så hadde vøre så sel tå mat. Ettekort så tie gikk så vart det kji likar mæ Knut. Han vart tynn og grå i håre. Skjegget vaks og tennadn datt ut. Følk skjønte at det kji va lengi før han va ferdig. Ikkji nok med det, men det bynte å gå dåle på garn mæ. Det kom mus i kødnet, kydn kasta kelvadn sine og mjølke vart sur. Dei fleste skjønte at det va ein forbannils så hadde kome over Li, og alle skjønte at det va ho Marit så hadde gjort det.

Ette nokre måna hadde Knut vørte berre skinn og bein og dei skjønte at det lei på det siste. Tenistfølke hadde reist frå garn, den einaste så va att va ei gamal kjering så heitte Guri. Ho prøvde å ta se tå denna gamle skrøtten så gøtt ho kunna, men ho mæ skjønte ko slags veg det bar. Så ein sein kveld uti juni kom han Tore på døre. Han hadde kji vøre å sjå i bygde heile vintern. Han kom inn te ho Guri så sat og prøvde å mate han Knut. Han Knut vakna te og det blanke i augudn vart burte. Han Tore la ein bylt mæ ein ganske så nyfødd gutunge  på bordet.
“Detta æ sån din, Knut” ,sa han, “du har kji lengi att og han ska arve de.”
Han Knut nikka og tårudn rann neover kjako hass. Han la hønde på huvo te guten og berre sa at det kji va meir enn rett og rimele.

Han Tore takka før se og sku te å gå, men før han gikk så sågen på ho Guri og sa: “Du får ta de tå guten du, Guri. E trur det bli ein kjekk kar ettekort. E ska helse frå Marit og seia at ho kjem te å halde eit auga på dikkan og nåde dikkan om det skjer guten enn dei han æ sæl tå noko.”
Så forsvann han Tore, og ingen såg han meir i bygde. Dei seie at han fløtte inn mæ døtte si og huldrekjeringe. Han Knut døydde den natte, og hadde visst eit breitt glis. Det va visst ei åntle lettils å sleppe den pina han hadde hatt den siste tie.

Guten vart døypt Knut, så far sin, og vaks upp i Li. Ho Guri stulla og stelte mæn så han sku væra hennes egen. Guten va kvikk og frisk og vaks opp te bli ein staut og god kar. Kydn i Li bynte å mjølke att, og alt vart berre bra der på garn. Han Knut levde te han vart ein gamal kar og gifta se og fekk mange unga. Han va likt i heile bygde. Det vart sagt at han Knut va så heldig i alt han foretok se. Han fekk alltid goe avlinga, hadde goe kyra og va ein jævel te jakte. Alle visste kost det hadde se, og mange sa at når dei gikk oppunde Javnberget og Storbergtinden hende det dei såg ei lysåhåra jente så smatt myljo treo.

Dei seie at ho Marit endå held te oppi skogen unde berge og held eit auga på følke på Ligardadn og dei andre gardadn, før han Knut fekk mange unga og dei gifta se te mange bruk i bygde. Så hvis du syns du ser eit blondt hår så vaia i vinden når du traska oppi skogen ova bygde i Skammestein, så æ det berre Javnberghekse. Det æ kji fale, ho vil de kji noko vondt. Iallefall kji lengi du kji vil ho enn etterkomaradn hennes noko vondt. Leita du gøtt finn du tuftidn ette plassen hass Tore uppi der mæ. Gjere du det så set de ned og tenk på jenta så budde der og så dei seie bur der endå.

Lykke

Hvorfor skal vi jage lykken? Den engelske komikeren Jeremy Hardy sier at livet er grunnleggende trist, og når verden sier at vi skal være så fantastisk lykkelige hele tiden, blir vi bare enda mer triste fordi vi ikke er så lykkelige som vi føler vi burde. “Aksepter at livet er trist og få opp humøret,“ sier Hardy “det varer ikke evig!”.

Han har et godt poeng. Vi lever i en verden der det nesten er påbudt å være lykkelig. En kjapp kikk på Facebook og det virker som alle har det helt fantastisk. Vi har verdens snilleste og søteste barn, vi spiser god mat og drikker enda bedre drikke med venner som er morsomme og sjarmerende og når vi er alene så har vi jammen meg kvalitetstid da også.

Jeg tror ikke at noen av oss kan være lykkelige hele tiden. Ungene kan være skikkelig rampete og utrivelige, det hyggelige selskapet kan være slitsomme og kjedelige og du kan faktisk sitte hjemme alene og synes at alt bare er kjedelig. Hvorfor redigerer vi ut dette fra livene våre? Såklart skal man ikke dele alle sine sorger med medmennesker og spesielt ikke klassekamerater fra sjuende som har flyttet til Alta og du ikke har sett på mange år. Likevel er det irriterende mye glade folk der ute. Jeg har på følelsen av at jeg er det eneste mennesket som våkner opp om morgenen og ønsker at verden kan holde kjeft og la meg i fred.

Venner har fortalt meg at jeg nok ikke er den mest positive personen i verden, men ikke så veldig mye verre enn de fleste andre. Så jeg antar at de fleste av oss har det litt tråkig iblant, men vi skjuler det. Kanskje vi skulle bli litt flinkere til å innrømme at alt ikke er så innmari rosenrødt iblant, kanskje det blir litt morsommere å leve da.

Penger og fotball

Jeg holder med Chelsea! Hvis du holder med et annet engelsk lag, kanskje med unntak av Manchester City, er jeg ganske sikker på at du føler en viss uvilje nå. Ord som kjøpelag, Chelski, rent boys, sjelløs og ødelegger fotballen, surrer kanskje i hodet ditt. Kanskje spesielt hvis du holder med Liverpool eller Arsenal. Det virker som følgere av de to lagene har et spesielt agg til laget mitt.
Før var Manchester City fans også blant de mer negative, men det har stilnet litt derfra.

Jeg skjønner godt hvorfor folk hater Chelsea. Etter at den styrtrike russeren Roman Abramovich kjøpte klubben i 2003, har Chelsea hatt massevis av penger og de har brukt dem. Klubben har kjøpt spillere for enorme summer og brukt penger på dyre trenere. Det har virket også. Siden Chelsea ble kjøpt av Abramovich har de vunnet tre ligamesterskap, Champions League, fire FA-cuper og to ligacuper. Klubben som hadde relativt god plass i premieskapet har hatt den beste perioden i sin historie.

Økonomisk doping kaller noen det, og de har selvsagt rett. Det er som å jukse på Football Manager. Andre sier det er umoralsk og ødelegger fotballen. De kan godt ha rett. Det faktum at rikinger kan spytte milliarder inn i en fotballklubb er, også for meg, feil. Jeg har så klart jublet for hver suksess klubben har hatt, og synes tiden etter Abramovich kom har vært en fantastisk reise. Likevel, så kjenner jeg at det er litt feil. Det betyr ikke at jeg er enig i at alt dette er Roman Abramovich eller Chelsea sin feil. Det handler om verdenen vi har skapt. I et spill som de siste tjue årene har blitt mer og mer styrt av penger og muligheter for å tjene for penger, så har grunnlaget for en klubb som Chelsea blitt skapt. Chelsea og Abramovich er resultatet, ikke grunnen.

Hele denne utviklingen begynte på slutten av åtti-tallet. Fem klubber, kalt the big five, begynte å true med å forlate den engelske ligaen og starte sin egen liga. Disse klubbene var Manchester United, Liverpool, Arsenal, Tottenham og Everton, altså de største og mest suksessrike klubbene på den tiden. Ja, på slutten av åtti-tallet var Everton en av de beste klubbene i England.

En slik utvikling var ikke uventet. På den tiden var den engelske fotballen langt nede. Katastrofen på Heysel i 1985 hadde kastet en lang skygge over både den engelske fotballen og supporterne. Som straff ble klubbene fra øya utestengt fra europeiske konkurranser i fem år. Alt var ikke vel på hjemmebane heller. Volden og hooliganismen holdt på å ta overhånd, og alle de strengeste mottiltakene de kunne komme med så ikke ut til å hjelpe. Tvert mot, ble det disse tiltakene som førte til enda en tragedie. I 1989 ble 96 mennesker drept som følge av dårlig politiarbeid og gjerder som skulle stoppe pøblene under en semifinale i FA-cupen. Dette var kanskje det mørkeste kapittelet i Englands fotballhistorie.

Som følge av dette var interessen synkende og dermed falt tilskuertallene og inntektene for klubbene. Klubber i Italia og Spania hadde skjønt at markedsføring og TV-avtaler kunne gi masse inntekter og gikk forbi engelske klubber som hadde dominert europeisk fotball i årene før.

Det var her de fem store dukket opp. De begynte å true med å forlate ligaen og etterhvert fikk de med seg 15 andre lag, og i 1992 ble Premier League startet. Lovnadene om store inntekter fra TV fristet nok til å bryte ut av et 104 år gammelt system. Og det virket bra. Massiv TV dekning, sammen med endringene fra Taylor rapporten og et landslag som gjorde et godt VM i 1990 rehabiliterte engelsk fotball. På midten av 90-tallet tjente klubbene i Premier League enorme summer og fotballen var på toppen igjen.

Etableringen av Premier League var kanskje en nødvendighet, men det var motivert av muligheten til større inntekter. Siden 1992 har dette vært en del av fotballen. Stadig større avtaler med TV og en stadig kommersialisering av produktet.
Klubber drar på treningsturneer til Asia og Amerika, ikke først og fremst fordi de får god sparring, men for å åpne og skape nye markeder. De aller fleste Manchester United supportere har aldri vært på Old Trafford.

Utviklingen har også gjort seg gjeldende i Europa. En slags EU versjon av de fem store, kalt G-14, var pådrivere for innføringen av Champions League. G-14 var de største, rikeste klubbene i Europa og de ville ha en større del av kaka. Det ble skumlet om at de ville bryte med UEFA og starte sin egen superliga. Det ville vært en katastrofe for organisasjonen. Europacupene ville ikke lengre være den største og mest prestisjetunge klubbturneringen uten klubber som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Manchester United. Resultatet ble Champions league. En turnering som er konstruert for å favorisere de store. De store landene fikk flere plasser, de små ble skviset ut. I dag er det en stor prestasjon for et norsk lag bare å kvalifisere seg for spill i Champions League. Flere kamper førte til mer penger, og TV-avtalene ble mer og mer gullkantete. Så lønnsom er Champions League at det for mange klubber å ikke kvalifisere seg nesten økonomisk ruin. Leeds bygde et lag for Champions League, med tilsvarende lønnsbudsjett. Da de ikke klarte å kvalifisere seg var nedturen både rask og ganske vond. Det samme hadde skjedd med Chelsea om de ikke hadde klart å kvalifisere seg i 2003.

Tilgangen på penger førte også til at spillerne ville ha en del av kaka. Bosman rettsaken ga spillerne ny frihet. Nå kunne de gå gratis når kontrakten gikk ut og dermed øke sin egen lønn. I dag er fotballspillere lønnsvinnerne. Da David Beckham giftet seg med Posh Spice, medlem i en av verdens mest suksessfulle band på den tiden, var det likevel han som hadde den største inntekten.

I takt med lønnene økte prisene for spillere. I 1990 kjøpte Chelsea Dennis Wise fra Wimbledon for 1,6 millioner pund. Det var den dyreste overgangen i England det året. I 2001 kjøpte de Frank Lampard for 12 millioner og i 2012 betalte de angivelig 32 millioner for Eden Hazard. Lønningene og prisene har steget såpass at det er så godt som umulig for andre enn de rikeste å delta. Pengesystemet har gjort at lag med realistiske muligheter til suksess til en eksklusiv gruppe. Kun fem lag har vunnet Premier League siden den ble etablert i 1992. 

Kun to av disse, Manchester United og Arsenal, har ikke hatt økonomisk doping. De tre andre, Blackburn, Chelsea og Manchester City, har fått sprøytet inn midler fra rike eiere. Manchester United og Arsenal var allerede blant de rikeste og mest populære klubbene fra før.

Disse to var nok også de første som skjønte hva den nye hverdagen innebærer. Ingen klubber har vært bedre til å bygge merkevare og utvide fanbasen enn Manchester United. I dag har de en av verdens sterkeste merkevarer. Liverpool, som var det dominerende laget på 70- og 80-tallet skjønte dette for sent og sakket akterut. I en verden hvor nettopp penger betyr så mye kan det forklare hvorfor denne storklubben aldri har vunnet Premier League.

Når systemet er så pengefokusert og innrettet for at de som har mye skal få mer er det ingen overraskelse at vi får økonomisk doping. Det eneste som behøves er penger. Roman Abramovich kunne kjøpe seg suksess med Chelsea, omtrent på samme måte som han kjøper en ny yacht. Klubbene som presset gjennom disse forandringene var de største og de rikeste. De så for seg at de skulle få mer og bli større og rikere. Samtidig åpnet de en bakdør som slapp inn klubber som Chelsea, Manchester City og Paris St. Germain. Noen ganger skal du være forsiktig med hva du ønsker deg. Dessuten skal vi ikke bare være negative til dopingklubbene. Uten dem kunne Premier League fort blitt en konkurranse om hvem som var best av Arsenal og Manchester United.

Jeg mener at noe bør gjøres. UEFA og de gamle klubbene prøver å sette opp hindringer for nyrike klubber, som Chelsea, men dette er ikke å takle problemet. En helt ny tankegang må til. En annen nøkkel for fordeling av inntekter, organisering av turneringer og kjøp og salg av spillere er noe vi må se på. I dag ser europeisk fotball ganske gyllen ut, men det er mørke skyer i horisonten. Folk kan være i ferd med å miste interessen. 

Kanskje vi burde se til USA? I verdens mest kapitalistiske land har de regler som forsikrer en bedre inntektsfordeling og et regulert overgangssystem. Klubbene forvalter produktet sitt slik at de klarer å holde på interessen. Det er mulig at også vi burde tenke slik, for nå er det pengene som rår og det er faktisk trist. Brian Clough førte Nottingham Forest til opprykk, så seriemesterskap og så to ganger til triumf i Europacupen. En fantastisk prestasjon, og jeg håper at noen en gang kan gjenta det.

Slekt skal følge slekters gang

Det viktigste oppslagsverket til faren min er ikke Store norske leksikon, Hvem Hva Hvor, Wikipedia eller Google. Det er bygdeboka.

Jeg tviler på om det går en dag uten at den blir tatt fram og konsultert. Han har ikke bare en heller. Det er forskjellige utgaver, både den gamle og den nye og den enda eldre. Han har også bygdebøkene for nabokommunene. Så ille er det at moren min har laget til en liten bokhylle i stua som inneholder bygdebøkene, slik at en slipper å hente dem i bokhylla i andre etasje.

Disse bøkene gir svar på mange av livets viktigste spørsmål. Hvor kommer folk fra, hvor gamle er de, hva heter foreldre og søsken og hvem er de gift med. Det er helt utrolig hvor ofte disse spørsmålene dukker opp i løpet av en dag.

Hvor kommer egentlig denne personen fra? 

Er hun søsteren til han som jobber på regnskapskontoret eller kusinen? Hvor gammel er egentlig Per i Haugen? Hvordan er egentlig slektskapen med folkene på gården der borte? Hvem er egentlig naboens nye kjæreste?
Viktige spørsmål som trenger svar.

Jeg brukte å gjøre narr av faren min på grunn av denne besettelsen, men jeg merker at jeg begynner å se hans side av saken.

Stadig oftere tar jeg meg i å sitte og vente i spenning mens fattern finner fram boka. Jeg merker også at jeg stadig oftere kan nikke fornøyd når boka bekrefter noe jeg har trodd.

Ikke nok med det, jeg har flere og flere samtaler med andre som ender i en enighet om vi skulle hatt bygdeboka her. Jeg har faktisk så smått begynt å vurdere å skaffe meg et eksemplar selv.

Jeg leste et sted at mennesker stort sett er ganske selvopptatte til de er 33, så begynner de å bry seg om verden rundt seg. Jeg tror at min gryende interesse for bygdebokstoff kan være et resultat av det. Så er jeg ikke så ung lengre. Jeg har levd en stund, jeg har møtt mange mennesker. Mange som er gamle nå, eller ikke lever lengre. Det er etter hvert mange jeg kan henge på en knagg, som ikke bare er navn. Det gjør det mye mer interessant å vite hvor gamle de er, hvem de er gift med og hva barna heter.

Jeg synes egentlig at dette er en bra utvikling. En verden der man bryr seg om andre er mer spennende enn å bry seg om seg selv. Dessuten er det liksom litt betryggende. Det er noe solid og godt over bygdebøker. Jeg liker alle oppslagsverk og spesielt de få som du fortsatt faktisk må slå opp i. Dette er ofte ikke informasjon du kan finne på Google. Det liker jeg.

Det blir nok mer oppslag i bygdebøkene framover, og skal vi tro at vi arver egenskapene fra forfedrene våre, kommer jeg til å bli veldig nysgjerrig på slike ting. Det gleder jeg meg til.

Alle snakker om været

Det er sommer og som vanlig er vi nordmenn stort sett opptatt av en ting.

Dette hersens været opptar oss stort sett hele tiden, men om sommeren blir den over normale interessen til en besettelse. Forside etter forside på avisene handler om sol eller regn, Facebook blir oversvømt av statuser som forteller at noen koser seg i sola og andre som forbanner regnet og på venterom og arbeidsplasser over hele landet snakkes det livlig om hva som er og ikke minst hva som skal komme.

Vi snakker om været. Det er svært få samtaler jeg har i løpet av en sommer som ikke kommer inn på været. Det er over alt og er alltid der.

En eller annen klok person, som jeg ikke har giddet å huske navnet på, sa at å snakke om været er den siste utvegen for folk som ikke har fantasi. Jeg brukte å mene at han hadde et poeng.
Samtalene om været er, hvis vi er ærlige, ikke spesielt spennende eller givende. De er stort sett like. Først konstaterer vi at været er bra eller dårlig, så litt klaging eller lovprising og til slutt litt om at vi håper det blir bedre eller holder seg. Den eneste variasjonen er hvis du snakker med en bonde, de kan helt fornuftsstridig si at det hadde vært godt med litt regn snart.

Å snakke om været er stort sett en samling tomme fraser vi lirer av oss uten å tenke så veldig mye over det. Vi lærer ikke noe av det og det gjør oss ikke til bedre mennesker. Jeg undret meg over hvorfor vi insisterte på å snakke om det. Det er ikke slik at vi får gjort noe med det og vi får pent ta til takke med det vi får. Værgudene er ikke spesielt demokratisk innstilt.

Så slo det meg at været er det eneste totalt trygge samtaleemnet vi nordmenn har. Det er noe alle har et forhold til, alle har en mening om og ingen blir fornærmet av.  Det kan hende at mer siviliserte land har flere emner. Franskmennene har kanskje rødvin, tyskerne sauerkraut og punktlighet og engelskmennene etikette under køståing. Vi nordmenn har kun været.

Skal du åpne en samtale med noen du ikke kjenner, møter du en gammel bekjent du ikke har sett på mange år eller har samtalen gått i stå? Bruk været! Det virker alltid.

Det er logisk, egentlig. Vi vil alle ha gode meningsfylte samtaler, men ikke med hvem som helst eller når som helst. Kommer det en ukjent person bort til deg og spør om du noen gang har tenkt over meningen med livet, ville du tro at det var en religiøs fanatiker og forsøke å komme deg unna fortere enn svint.

Å snakke sammen handler om mer enn hva vi sier, det handler om å bli kjent og å gjøre ting på en bestemt måte. Å snakke om været er en fin måte å gjøre det på. Vi snakker sammen, vi kan alle bidra og dermed dekker vi alle behov. Vil vi snakke om noe viktigere, så må vi først gå gjennom været. Det er som de kompliserte hilsereglene de har i noen kulturer. Det er en formalitet, en del av limet som binder oss sammen. Det er en del av hvordan samfunnet vårt fungerer.

Jeg pleier å si at de som har vært i militæret eller liker fotball alltid har noe å snakke om, men været er for alle. Bruk det! Personen som begynner å snakke om været er kanskje ikke en kjedelig person som ikke har noe interessant å snakke om, det kan hende det er en som bare har lyst til å snakke med deg. Det er jo veldig hyggelig.

Når det er sagt så synes jeg likevel at folk klager for mye over været.