Jeg bannet da Diego Maradona egenhendig (pun intended) slo England ut i 1986. Følgen er at jeg aldri helt har klart å tåle den lille Argentineren, selv om han utvilsomt er den beste spilleren verden noen gang har sett. Som de fleste engelskmenn har jeg aldri helt klart å tilgi hele "guds hånd" affæren.
Jeg gråt med Stuart Pearce da han bommet mot tyskerne i 1990, på samme måte som jeg gråt med Gareth Southgate i 1996. Jeg var uendelig skuffet da England røk mot Argentina i 1998. Spesielt siden det var helt utrolig ufortjent.
Det er ikke rart at jeg har elsket England. Flesteparten av de som følger fotball i Norge gjør det. Vi er som nasjon besatt av Engelsk fotball. Da Norge for noen år siden spilte treningskamper mot Liverpool satt det over 10.000 nordmenn på Ullevål og heiet på laget fra Merseyside. Mange av dem ville nok hevde at Liverpool suksess er viktigere for dem enn suksess for det norske landslaget.
På det engelske landslaget kjenner vi spillerne. Vi har sett dem på TV hver helg og mange ukedager hele vinteren og er vi så heldige at vi følger et lag som har landslagsspillere, så heier vi ekstra på "våre" spillere.
For meg har det, som sagt, alltid vært England. Iallefall til for noen år siden. Det begynte vel rundt 2004. England var utrolig patetiske under Svennis. Gløden og engasjementet, som jeg alltid har elsket med England, var nesten borte. Etter det ble det liksom ikke det samme. VM i 2010 var den siste nedturen. Et patetisk England ble knust av arvefienden, Tyskland, og sendt hjem uten ære. Jeg følte at forholdet vårt hadde kjølnet og at vi hadde vokst fra hverandre. Det var så mange ting vi ikke lengre kunne snakke om.
Heldigvis har jeg aldri vært helt trofast mot England. På 80-tallet flørtet jeg litt med Frankrike. Battiston, Tigana og Platini rørte noe ved meg. Så var der keeperen Bats, som hadde langt krøllete hår og skrev poesi på fritiden. Joda, Frankrike var sjarmerende på den tiden.
Etterhvert ble der Italia. Italia spiller ikke vakker forball, de er kyniske og sleipe karer med altfor mye produkter i håret. Det er så ille at jeg motvillig måtte beundre det. Etterhvert gikk den motvillige beundringen over til ekte og nesegrus beundring. Italienerne er minst like elegante på sitt felt som den spanske tiki-taka, og for meg adskillig mer forførende.
Så var der dette med å levere. Før VM i 2006 forsto jeg at jeg holdt med Italia, og de leverte. De ble verdensmestre og ga meg noe som England aldri klarte, en følelse av at jeg holdt med en vinner. Det var en god følelse.
Foran dette europamesterskapet kjente jeg at jeg ikke hadde noen som helst følelse for England. De hadde den kjedeligste troppen jeg kan huske og ingen, ikke engang tabloidene, hadde noen tro på at de kunne lykkes. Italia var laget som jeg hadde følelser for.
Jeg så jo kampene til England og da oppdaget jeg en ting. Spesielt da de kjempet heroisk mot Sverige og vant. Det var som å se en eks-kjæreste som du engang var skikkelig forelsket i, men som du måtte slå opp med fordi hun rotet med bestekompisen din på fest eller sa dumme ting som "hvorfor kan ikke alle få en egen ball". Du vet at hun ikke er bra for deg, men du har fortsatt følelser for henne.
Så etter at England heroisk kjempet seg til seier mot ulykkelige svensker, måtte jeg innrømme at jeg fortsatt hadde følelser. Jeg vet at de kommer til å såre meg igjen, men jeg klarer ikke å holde meg unna. Følelsene for England er tilbake, og nesten like sterke som før.
Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg får sagt dette til Italia på en god måte.
Location:Øyangsvegen,Beito,Norge
