Slekt skal følge slekters gang

Det viktigste oppslagsverket til faren min er ikke Store norske leksikon, Hvem Hva Hvor, Wikipedia eller Google. Det er bygdeboka.

Jeg tviler på om det går en dag uten at den blir tatt fram og konsultert. Han har ikke bare en heller. Det er forskjellige utgaver, både den gamle og den nye og den enda eldre. Han har også bygdebøkene for nabokommunene. Så ille er det at moren min har laget til en liten bokhylle i stua som inneholder bygdebøkene, slik at en slipper å hente dem i bokhylla i andre etasje.

Disse bøkene gir svar på mange av livets viktigste spørsmål. Hvor kommer folk fra, hvor gamle er de, hva heter foreldre og søsken og hvem er de gift med. Det er helt utrolig hvor ofte disse spørsmålene dukker opp i løpet av en dag.

Hvor kommer egentlig denne personen fra? 

Er hun søsteren til han som jobber på regnskapskontoret eller kusinen? Hvor gammel er egentlig Per i Haugen? Hvordan er egentlig slektskapen med folkene på gården der borte? Hvem er egentlig naboens nye kjæreste?
Viktige spørsmål som trenger svar.

Jeg brukte å gjøre narr av faren min på grunn av denne besettelsen, men jeg merker at jeg begynner å se hans side av saken.

Stadig oftere tar jeg meg i å sitte og vente i spenning mens fattern finner fram boka. Jeg merker også at jeg stadig oftere kan nikke fornøyd når boka bekrefter noe jeg har trodd.

Ikke nok med det, jeg har flere og flere samtaler med andre som ender i en enighet om vi skulle hatt bygdeboka her. Jeg har faktisk så smått begynt å vurdere å skaffe meg et eksemplar selv.

Jeg leste et sted at mennesker stort sett er ganske selvopptatte til de er 33, så begynner de å bry seg om verden rundt seg. Jeg tror at min gryende interesse for bygdebokstoff kan være et resultat av det. Så er jeg ikke så ung lengre. Jeg har levd en stund, jeg har møtt mange mennesker. Mange som er gamle nå, eller ikke lever lengre. Det er etter hvert mange jeg kan henge på en knagg, som ikke bare er navn. Det gjør det mye mer interessant å vite hvor gamle de er, hvem de er gift med og hva barna heter.

Jeg synes egentlig at dette er en bra utvikling. En verden der man bryr seg om andre er mer spennende enn å bry seg om seg selv. Dessuten er det liksom litt betryggende. Det er noe solid og godt over bygdebøker. Jeg liker alle oppslagsverk og spesielt de få som du fortsatt faktisk må slå opp i. Dette er ofte ikke informasjon du kan finne på Google. Det liker jeg.

Det blir nok mer oppslag i bygdebøkene framover, og skal vi tro at vi arver egenskapene fra forfedrene våre, kommer jeg til å bli veldig nysgjerrig på slike ting. Det gleder jeg meg til.

Alle snakker om været

Det er sommer og som vanlig er vi nordmenn stort sett opptatt av en ting.

Dette hersens været opptar oss stort sett hele tiden, men om sommeren blir den over normale interessen til en besettelse. Forside etter forside på avisene handler om sol eller regn, Facebook blir oversvømt av statuser som forteller at noen koser seg i sola og andre som forbanner regnet og på venterom og arbeidsplasser over hele landet snakkes det livlig om hva som er og ikke minst hva som skal komme.

Vi snakker om været. Det er svært få samtaler jeg har i løpet av en sommer som ikke kommer inn på været. Det er over alt og er alltid der.

En eller annen klok person, som jeg ikke har giddet å huske navnet på, sa at å snakke om været er den siste utvegen for folk som ikke har fantasi. Jeg brukte å mene at han hadde et poeng.
Samtalene om været er, hvis vi er ærlige, ikke spesielt spennende eller givende. De er stort sett like. Først konstaterer vi at været er bra eller dårlig, så litt klaging eller lovprising og til slutt litt om at vi håper det blir bedre eller holder seg. Den eneste variasjonen er hvis du snakker med en bonde, de kan helt fornuftsstridig si at det hadde vært godt med litt regn snart.

Å snakke om været er stort sett en samling tomme fraser vi lirer av oss uten å tenke så veldig mye over det. Vi lærer ikke noe av det og det gjør oss ikke til bedre mennesker. Jeg undret meg over hvorfor vi insisterte på å snakke om det. Det er ikke slik at vi får gjort noe med det og vi får pent ta til takke med det vi får. Værgudene er ikke spesielt demokratisk innstilt.

Så slo det meg at været er det eneste totalt trygge samtaleemnet vi nordmenn har. Det er noe alle har et forhold til, alle har en mening om og ingen blir fornærmet av.  Det kan hende at mer siviliserte land har flere emner. Franskmennene har kanskje rødvin, tyskerne sauerkraut og punktlighet og engelskmennene etikette under køståing. Vi nordmenn har kun været.

Skal du åpne en samtale med noen du ikke kjenner, møter du en gammel bekjent du ikke har sett på mange år eller har samtalen gått i stå? Bruk været! Det virker alltid.

Det er logisk, egentlig. Vi vil alle ha gode meningsfylte samtaler, men ikke med hvem som helst eller når som helst. Kommer det en ukjent person bort til deg og spør om du noen gang har tenkt over meningen med livet, ville du tro at det var en religiøs fanatiker og forsøke å komme deg unna fortere enn svint.

Å snakke sammen handler om mer enn hva vi sier, det handler om å bli kjent og å gjøre ting på en bestemt måte. Å snakke om været er en fin måte å gjøre det på. Vi snakker sammen, vi kan alle bidra og dermed dekker vi alle behov. Vil vi snakke om noe viktigere, så må vi først gå gjennom været. Det er som de kompliserte hilsereglene de har i noen kulturer. Det er en formalitet, en del av limet som binder oss sammen. Det er en del av hvordan samfunnet vårt fungerer.

Jeg pleier å si at de som har vært i militæret eller liker fotball alltid har noe å snakke om, men været er for alle. Bruk det! Personen som begynner å snakke om været er kanskje ikke en kjedelig person som ikke har noe interessant å snakke om, det kan hende det er en som bare har lyst til å snakke med deg. Det er jo veldig hyggelig.

Når det er sagt så synes jeg likevel at folk klager for mye over været.

Gleden ved å gå

Nå har jeg lyst til å slå et slag for det å gå en tur. Alene eller gjerne med en venn eller flere. Jada, som trening finnes det nok bedre ting å ta seg til, men gåturen har så mye mer i seg.

I følge Wikipedia er jevnlige, friske gåturer bra for selvtilliten, utholdenhet, energinivået, vektkontroll, levetid og stress. Å gå kan også redusere risikoen for hjertesykdom, slag, diabetes, høyt blodtrykk, magekreft og benskjørhet.
Videre forteller Wikipedia at nyere studier viser at, i tillegg til de fysiske fordelene, er det å gå bra for hodet. Det forbedrer hukommelsen, læreevnen, konsentrasjonen, evnen til abstrakt tenking i tillegg til å redusere stress og gi bedre humør.

Ikke akkurat ille de tingene der. For meg er de fysiske fordelene bonusen, men det som er bra for sinnet er ganske viktig for meg. Det er ikke få ganger jeg har gått av meg et farlig dårlig humør. Det er noe med det å gå som gjør sinnet lettere og setter hjernen i et annet gir. Er det noe jeg tenker på så er det to sikre måter å komme til et svar eller en konklusjon. Den første er å ta en dusj, av en eller annen grunn tenker jeg alltid godt der. Den andre, som er mye bedre for huden, er å gå en tur. Det er ganske mange av de viktigste beslutningene i mitt liv som er tatt etter en lang tur.

Så er det dette med å gå en tur med hjernen i fri. Det er mye hyggeligere enn når du skal tenke over noe. Du vet aldri hvor hodet tar deg. Friedrich Nietzsche sa at alle store ideer blir unnfanget når en går, og jeg tror at det kanskje var det smarteste han sa. Hjernen min fungerer bedre når jeg går. Den er raskere, smartere og mer åpen. Det å bare la tankene fly er kanskje den morsomst aktiviteten man kan gjøre alene, for du vet aldri hvor du ender. Noen ganger klarer man faktisk å overraske seg selv og lære noe nytt. Helt uten hjelp!

Så er det å gå sammen med andre. Dette er kanskje ikke så fysisk givende, for tempoet har en tendens til å bli no lavere. Dette er fordi at samtalen gjerne går livlig. Vi har uttrykket "den gode samtalen". Jeg har hatt mange gode samtaler, men de aller beste har jeg hatt mens jeg har gått. Det kan ha noe med at stemmen høres bedre ut når du ikke sitter, omverdnen endres hele tiden og dette med at hjernen fungerer bedre. Å gå tur burde være alles valg for en første date, ikke restaurantbesøk. For på en restaurant blir det ofte kleint, det blir det sjelden på tur. Skulle det gå så galt at det blir kleint, er det bare å øke farten slik at det blir verre å snakke og turen er fortere over. Smart, ikke sant?

Så det å gå en tur er bra på så mange måter. Dyrt er det heller ikke, det eneste du trenger er et par sko. Du kan slippe unna med under en tusenlapp. Tenk på det neste gang du vurderer å legge massevis av tusenlapper på bordet for en ny sykkel, og du slipper å se teit ut i sykkelklær også.

Sommeren i fjor var bedre enn i år

Sommeren er endelig her. Vi har alle ventet på den siden slutten av september i fjor. Gjennom lange og mørke vintermåneder har vi drømt om lange, varme dager og endeløse timer med avslapning under en blid og varmende sol. 

Nå blir det naturligvis ikke slik. Sommeren er aldri så varm som vi drømmer at den er i januar og det regner. Det er faktisk utrolig hvor mye det regner om sommeren. Det er alltid en skuffelse å oppdage dette, for vi glemmer det ved juletider hvert år. Dette får oss til å klage over at somrene ikke lengre er slik de var og at sommeren i 96, det var en flott sommer det. Vel, jeg husker sommeren i 96, og jeg har aldri vært kaldere enn jeg var den sommeren. Jeg jobbet som bomvokter på tusen meters høyde og nesten hver morgen når jeg kom på jobb var det nærmere null. Dessuten regnet det, det husker jeg, for bombua hadde ikke så innmari tett tak. 

Det var likevel en fin sommer. Jeg husker dager da jeg satt ute og nøt varmen og at det for en sjelden gangs skyld var vindstille. Faktisk så husker jeg de dagene best. De dagene jeg satte opp bøtter fordi det regnet gjennom taket og hutret i boblejakke, husker jeg ikke så godt. Stort sett bare når noen sier at sommeren 96 var en fin sommer. 

Så kanskje vi bare skal bruke tiden på å nyte sommeren og ikke sitte og tenke på at alt var mye bedre før. Jeg tror livet blir bedre da.