Helter

Teodor: En ekte helt!

Hva er en helt? I begynnelsen var en helt betegnelsen på en halvgud i gresk mytologi. En halvgud var barnet til en gud og et menneske. De greske gudene var fyrrige, så vi har mange av dem. Senere ble en helt en som hadde utmerket seg i krig, men i vår tid betyr det stort sett en som har utmerket seg moralsk eller gjort heltemodige ting.

Da jeg var barn hadde jeg mange helter. Fra bjørnen Teodor til Oddvar Brå til Zeb Macahan, men du får færre helter i det du vokser opp. Du blir vel litt mer kritisk og litt mer blasert. En av heltene jeg fikk etter jeg var voksen var Lance Armstrong. Jeg tror ikke jeg var den eneste. Hans historie var omtrent som en klassisk amerikansk film. Den talentfulle syklisten som ble rammet av livstruende kreft, men kjempet seg tilbake og ble tidenes største syklist. Det er jammen en ting å beundre. I tillegg til dette gjorde Lance et stort arbeid for kreftsaken. Han dannet organisasjonen Livestrong for å hjelpe mennesker som har kreft. Jeg husker en historie som ble fortalt om Lance mens han syklet Tour de France. Han var den største stjernen og det var nesten umulig å komme i kontakt med han. Det eneste unntaket var mennesker som hadde kreft. De ble visstnok tatt med til Lance der de fikk en oppmuntrende samtale og gode råd i kampen mot sykdommen. Det er slikt stoff helter er laget av.

Dopingbeskyldningene har jo fulgt Lance hele veien. Det er ikke rart, siden alle de viktigste konkurrentene hans så ut til å dope seg. Likevel valgte jeg å tro at Lance var ren. Johan Kaggestad sa det best da han ville bli overrasket om Lance, med sin sykdomshistorie, valgte å utsette kroppen for slike farer. Jeg skjønner nå hvor naiv jeg var. Det er jo tydelig at Lance har vært kjernen i er profesjonelt og utbredt apparat med doping.

Det er vondt å miste sin helt på denne måten. Jeg trodde at Lance var litt bedre enn resten av oss. Det er liksom slik helter skal være. Nå viser det seg at han var en ynkelig juksemaker. Ikke en gang bare en som fulgte strømmen, men en som ledet an. Lance Armstrongs fall er enormt høyt. Ikke bare fordi han har gått fra å være helt til å være skurk, men fordi han har fått meg til å føle meg som en idiot. Jeg jublet da Lance knuste Jan Ullrich i bakkene, fordi jeg trodde jeg så en ren idrettsmann knuse en doper. Jeg føler meg lurt.

Jeg er usikker på om jeg noen gang kommer til å tilgi Lance for det han gjorde. Han har på en måte såret meg, og det er verre enn noe annet. Jeg føler en viss sympati med Steffen Kjærgaard, men ikke med Lance. Jeg håper at navnet hans vil bli svertet for evig tid. Han fortjener ikke lengre respekt eller forståelse.

Jeg håper sykkelsporten har klart å rykke opp det verste med roten nå, og at vi fra nå av vil se en ren og spennende sport. Jeg håper også at alle syklister har gjort som meg og husker at de så opp til en juksemaker.