Nov 26, 2012

Kjønnsroller på Farmen

Andreas Nørstrud
Jeg har ikke sett på Farmen i år heller. Ikke engang at årets serie er spilt inn i nærheten av hjemme og at folk jeg kjenner er med har fått meg til å se på programmet. Det er ikke min form for underholdning, men jeg ser at mange liker det. Det er helt greit for meg. Et program som kan være med på å øke forståelse for jordbruk og i tillegg kan hjelpe til å promotere Valdres er helt fint i min bok.

Nå er det jo slik i denne verden at selv om man ikke følger med på slike programmer vil man bli oppdatert. VG og Dagbladet legger de siste nyhetene ut på sine nettutgaver. Så jeg har likevel en viss peiling på hva som har skjedd. Hver sesong av slike serier har en "slem" person. En vi alle skal elske å mislike. En som skal sjokkere oss med sine meninger og sin oppførsel. Disse pleier å få mye plass i nettavisene.


I år er det visstnok en kar som heter Andreas Nørstrud som har fått denne rollen. Han ser ut som en ganske normal og trivelig kar på bildene, men det er meningene hans som har fått oppmerksomhet. Nørstrud er kristen og har en del sterke meninger rundt det. Det som har blitt meldt hyppigst i mediene er at han mente at kvinner og menn som sov sammen og badet sammen var feil og syndig. Så er han skepisk til homofili og han skal visstnok ha ment at kvinner har det med å adlyde mennene også. 

Altså, ganske sære og merkelige meninger i dag. Nå skal vel Farmen handle om hvordan det var for hundre år siden, og da er nok Nørstrud midt i blinken.

Disse meningene har naturligvis skapt stor oppmerksomhet og fått mange til å reagere. I dagens samfunn er slike meninger både antikvariske og provoserende. Personlig blir jeg litt overrasket over at en mann på 28 år faktisk mener noen slike ting. Han har vokst opp i et samfunn der slike holdinger nesten ikke finnes. Jeg mener at Nørstrud må få lov til å mene hva han vil, og at noen av reaksjonene har vært urimelige. Deltakerne på Farmen sier jo at til tross for disse spesielle meningene er Nørstrud en trivelig og omtenksom fyr. Det er nemlig ikke umulig at folk med sære meninger kan være bra mennesker.


Kritikken av Nørstrud og hans meninger er ikke uventet og den er brettiget. Det som er litt uventet er støtten han får. Fansiden hans på Facebook har over 3500 medlemmer og mange kommenterer han i positive ordelag, også mange kvinner. Folk jeg kjenner har også uttrykt sympati med han og hva han står for.


Jeg tror ikke at Nørstrud har støtte i majoriteten av det norske folk, jeg tror også at enda færre sympatiserer fullt ut med synene hans, men det er tydelig at han har truffet en del av oss. Hvorfor gjør han det?


Kanskje det er betryggende med slike syn i en verden der kjønnsrollene blir mer uklare og mange kanskje sliter med å finne sin plass. Da er slike syn trygge og behagelige, men er det slike syn vi ønsker oss? Jeg vil ikke tilbake til den verdenen Nørstrud vil ha, men han har rett til å mene hva han mener. Jeg mener også at mange av dem som har kritisert han har gått over streken. Slike meninger er det veldig greit å argumentere saklig mot. 

Det verste som kan skje er at han blir tilsidesatt og hengt ut som mørkemann. Vi lever i et samfunn som kan gi rom for alle og ikke minst til en åpen debatt.

Nov 24, 2012

Meninger mot fakta!

David Hume: Fornuftens gudfar!
Ofte hører jeg folk si at de har rett til å ha sin mening. De vil hevde at å ha en mening er deres rett og at vi andre bare har å respektere det. Vel, de har såklart rett. Eller de har iallefall delvis rett.

Det er forskjell på hva vi tror, hva vi mener og hva som er fakta. I motsetning til det faktum at 1+1=2 eller at det ikke finnes firkantede sirkler, har en mening en grad av subjektivitet og usikkerhet i seg. Meninger har mer med smak og preferanser å gjøre, de handler om spørsmål som berører de fleste av oss som etikk og politikk, til syn på ting som har grunnlag i teknisk ekspertise, som juss eller vitenskapelige tanker.


Meninger som har med preferanser å gjøre er jo enkelt å forsvare. Det ville være dumt å insistere at å mene at jordbæris er bedre enn sjokoladeis er feil (Selv om jordbæris helt klart er best!). Det samme gjelder for meninger som har med politiske preferanser å gjøre. Det er ingen som kan si at det beviselig er feil å stemme et bestemt politisk parti. Iallefall så lenge det ikke står for ekstreme synspunkter som f.eks. Nazisme.
Problemet er at vi har en tendens til å se alle meninger som like uimotsigelige som dem som handler om preferanser eller  følelser.

Dette er muligens en av grunnene til at entusiastiske amatører tror de kan si seg uenige med klimaforskere eller immunologer og forvente at meningene deres skal respekteres.
Problemet med uttykket "Jeg har rett til å ha min mening!", er at det altfor ofte blir brukt for å forsvare meninger eller tro som forlengst skulle vært forlatt.
Dette uttrykket sier at å argumentere mot disse meningene er feil og respektløst. En har tross alt rett til å si og mene hva en vil.


Dette er holdninger som skaper en falsk følelse av likhet mellom eksperter og ikke-eksperter som vi ser en økning av i debatten. Dette er problematisk. Jeg har fullstendig rett til å mene at tordenvær kommer av at Tor kjører over himmelen og slår med hammeren sin, men det sanne er at tordenvær oppstår når store mengder vanndamp kondenserer til vanndråper og iskrystaller i en ustabil atmosfære med kraftige vertikale luftbevegelser.
Jeg skjønner at forklaringen med Tor er enklere å forstå, men den siste er faktisk den sanne.


Mennesker som legger fram slike meninger uten å kunne backe det opp med fakta må sies imot og argumenteres mot. Når meninger blir like "rette" som fakta har vi et stort problem. Det er en av våre viktigste oppgaver å jobbe mot akkurat disse meningene, mytene og løgnene. Dette er arven fra opplysningstiden. Vi må stille spørsmål ved alt og finne fram fakta for å begrunne svarene våre. Ellers er vi i enda en gang i overtroens grumme klør. Det er faktisk mørke skyer over horisonten. La oss ikke falle tilbake til middelalderen.

Nov 15, 2012

Star Wars


Mange av de tingene jeg elsket som barn setter jeg fortsatt stor pris på. Tintin, De tre musketerer, Emil i Lønneberget og Astérix er noen av dem. Noe av grunnen til dette er at jeg som voksen har funnet nye ting å sette pris på. I De tre musketerer elsket jeg som barn eventyret, spenningen og samholdet blant de fire vennene. 
Som voksen kan jeg sette pris på det, men nå er det forholdet mellom vennene og hvordan de forholder seg til andre, spesielt kvinner, som fascinerer mest. Så er det Dumas herlige, livlige og smått sarkastiske beskrivelser av tidens samfunn og mennesker som fenger. 

D'Artagnan er ikke en enkel og liketil helt, leser du mellom linjene er han arrogant, egoistisk, kynisk og ikke en spesielt god venn. Forholdet hans til kvinner er egentlig forferdelig. Når kjæresten hans blir bortført gir han opp letingen når han møter en annen og vakrere kvinne. Denne kvinnen forfører han ved å utgi seg for å være en annen og ved å utnytte en tjenestepike som er hjelpeløst forelsket i han. Dette var ting jeg ikke tenkte over da jeg leste bøkene for første gang, men som voksen blir vi kanskje mer oppmerksomme på slike ting. Det holder iallefall spenningen i live og jeg har lest bøkene om musketerene minst 15 ganger.

Så er det ting jeg elsket som jeg ikke lengre klarer å elske eller like. Jeg må forklare meg selv hvorfor jeg likte det i første omgang. Star Wars er definitivt i den kategorien. Da jeg var barn syntes jeg Star Wars var noe av det kuleste som er laget. Filmene hadde alt. En spennende historie, fantastiske effekter, personer og raser som fenget meg og kule romskip. En perfekt barnefilm.


Etterhvert som jeg har blitt eldre har Star Wars bleknet for meg. Romskipene er fortsatt kule og effektene har blitt oppdatert til å virke i en ny verden av spesialeffekter. Problemet er at Star Wars bare er møl. Historien er en tradisjonell godhet mot ondskap greie, uten at den fører fram noe interessant. Ærlig talt får vi overhodet ikke noe nytt i historien. 

George Lucas har stjålet rått og det er ikke noe som fenger eller rører. Alle over 15 bør se gjennom hvor  banalt det egentlig er. Dialogen er på feil side av teit og karakterene er ensidige og ukompliserte. Luke Skywalker er en irriterende speidergutt. 
Hadde han bare hatt ett av D'Artagnans dårlige trekk! 

Noen tullinger kler seg ut!
De eneste karakterene som er i nærheten av å være interessante er Han Solo og Darth Vader. Solo fordi han har et hint av tvilsomhet, selv om han holder seg godt innenfor det kjedelig hyggelige. Darth Vader er interessant på samme måter som James Bond skurker er interessante. Han er så sær, outrert og ond at han fenger. Han er altså en tegneserieskurk, men tegneserieskurker kan være morsomme. Ellers er det ingenting av interesse.

Star Wars er glimrende barnefilmer og de har sikkert funnet et godt og passende hjem hos Disney. Selv om det må sies at Donald Duck er en mye mer interessant karakter enn noen i Star Wars.


Det jeg ikke skjønner er at voksne mennesker kan fortsette å fascineres av dette. For et voksent menneske er jo dette komplett uinteressant møl. Det har ingen dybde. Jeg kan ikke for harde livet skjønne at noen over 15 gidder å vie så mye interesse for disse filmene. Spesielt siden det finnes så mye som er så mye mer spennnde.


Nå kan det hende at jeg ikke har skjønt noen ting av det som skjer. Det ville ikke vært første gang, men jeg tviler på det. Noen ganger finner man gull når man ser bedre etter, men noen gang finner man bare tomhet. Star Wars er godt festet i den siste kategorien.


I dette får jeg støtte fra den flotte engelske skuespillerene Alec Guinness som spilte Obi Wan Kenobi. Han skulle egentlig ha spilt i alle de tre første filmene, men ba om å bli skrevet ut i den første. Han orket rett og slett ikke være med på den tåpelige og banale dialogen mer.