Twitringens makt

I helgen har jeg hatt muligheten til å følge et ekte drama på nært hold. Ikke så nært at jeg kjenner dem som er involvert eller noe. Det er gammeldags. Jeg har fulgt med på Twitter.

Jeg er på denne tjenesten, mest fordi jeg synes alt som er nytt er spennende og har lyst til å være med å se. Jeg twitrer ikke så mye, og svært sjelden om noe som er interessant. Det morsomste er å følge med på hva andre gjør. I Norge er en dag uten Bjørn Eidsvågs twitringer en dag uten mening. I utlandet er det mest spennende å følge Stephen Fry. Denne engelske tusenkunstneren, som jeg må innrømme at jeg beundrer mer enn det som sunt er.

I løpet av helgen meldte han at han vurderte å gi seg met twitter på grunn av aggresjonen og ondskapen på twitter. På en eller annen merkelig måte gjorde dette meg vondt, så jeg begynte å undersøke.
Det viste seg at grunnen til at Fry vurderte å gi seg var en twitrer ved navn brumplum. Han hadde skrevet noe slik som: Jeg liker fyren, men er ikke twitringene til Stephen Fry litt kjedelige.
Ikke akkurat det mest hatefulle innlegget noensinne, det kan vi alle være enige om. Vi kan også være enige om at Fry overreagerte. Nå skal det sies at Fry er en mann som offentlig har stått fram med at han sliter med depresjoner og dårlig selvtillit, så vi kan skrive det på den kontoen.

Men det var ikke bare Fry som overreagerte. Brumplum fikk en storm av sinte tweets over seg og fikk en slags merkelig instant kjendisstatus. Vi må huske er et slags nasjonalsymbol i Storbritannia. Elsket og beundret for sin entusiasme, humor, intelligens og generelt være en sabla hyggelig kar. Selv kjendisene gikk til angrep. Komikeren Alan Davies, som jobber sammen med Fry i programmet QI, kalte brumplum en idiot i en tirade.

Ikke lenge etter hadde engelske aviser plukket opp historien og viderefortalt den. Vi snakker om et par timer her.

Samtidig sitter Fry på et fly til Los Angeles, men når han kommer fram twittrer han at han føler seg dum som en sau og ber brumplum om unnskyldning. Fry innrømmer at han overreagerte, og brumplum svarer med be om unnskyldning han også. Tårer tørker og de tar hverandre i hendene og lover hverandre å være venner framover.

En liten emosjonell tullegreie altså. Fry overreagerte og verden hørte på. Er dette den nye hverdagen vår?
Skal vi nå dele med alle våre venner hva vi føler og hva vi tenker hele tiden. Skal ekteskapskrangler kringkastes, kjærlighetsforhold startes og avsluttes på nettet og dødsfall annonseres?

Dette er en av de utfordringene vi har i dagens samfunn. Vi må sette en grense mellom den private og den offentlige sfæren vår. Å dele med andre på twitter og facebook er hyggelig og morsomt. Jeg synes det er hyggelig å lese om folk som koser seg på ferie i Kroatia og at de sitter og drikker rødvin med gode venner. Jeg har ikke noe behov for å dele hjertesorgen deres, angsten deres eller kjærligheten deres. Vi må fortsatt få lov til å ha noe som er bare vårt, noe som er tett inntil hjertet og de uendelig viktige hemmelighetene våre.

Hvem passer barnevakten

Organisasjonen Barnevakten har anmeldt TV2 til Medietilsynet fordi de sender South Park for tidlig på kvelden. De mener at siden serien inneholder for mye av både sex, vold, bannskap og generelle ulumskheter vil det korrumpere barn.

Først vil jeg si at de antakeligvis har rett i det. South Park er en serie som barn aller helst ikke bør se. Det er en satirisk serie som til tider bruker svært overdrevne hjelpemidler for å få fram budskapet sitt.

Problemet mitt er ikke at de mener at South Park er helt upassende for barn. De har de aldeles rett i. Problemet er at denne organisasjonen av overformyndere mener at de skal kunne beslutte for alle andre hva som skal vises på tv og når det skal vises.

I siste instans er det foreldrene som har ansvaret for å beskytte barna sine mot skadelige ting. I Norge har staten gått langt i å hjelpe til med dette, noen mener kanskje for langt, men det fratar ikke foreldrene ansvaret. Barnevakten kan ikke holde Tv2 ansvarlige for at barna deres ser noe som er skadelig på tv. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt plan.

Så er det vel ikke det de er mest opptatt av heller, innerst inne. De de virkelig vil er å bestemme over sinnene våre.

Så de viderefører en lang og illeluktende tradisjon med å heve seg over alle andre og bestemme hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss. Det liker jeg ikke. Jeg vil få lov til å selv velge hva jeg skal se på tv og hadde jeg hatt barn så ville jeg velge hva de skulle se også.

For det er dette det handler om. Å ta ansvar for sine handlinger. Et eksempel: Jeg har ikke sett noen av Saw filmene. Jeg vet at jeg ville mislike dem sterkt og antakeligvis ville ha funnet dem støtende. Derfor holder jeg meg unna. Så enkelt er det. Jeg vet at jeg finner Hotel Cæsar støtende, så der holder jeg meg også unna. Det betyr ikke at jeg kan forlange at et program som følges av haugevis av andre skal fjernes. Hvorfor skulle jeg det?

Her er det et tips til nervøse foreldre og mennesker med overhengende trang til å kontrollere andres seervaner. Det er en fin måte å unngå slik aggresjon og få et bedre og lykkeligere liv.

Alle fjernsyn er utstyrt med en av-knapp, den er som oftest rød og merket med ”OFF”. Trykk på denne knappen så vil programmet som irriterer deg forsvinne og du kan gjøre noe som ikke støter deg. Les gjerne en bok eller få deg litt frisk luft.

Hva er egentlig "verdifull" forskning

Engelske myndigheter har nå bestemt seg for å sette ned et utvalg som skal bestemme hva som er nyttig forskning og hva som ikke er det. Basert på denne quangoens opplyste mening blir det besluttet hva slags forskning som skal få støtte og hva som ikke skal få støtte.

Men hvem er det som kan bestemme hva som er verdig støtte og hva som ikke er det? Hva er egentlig unyttig forskning?

Jeg har, som de fleste andre, ledd av forskere som har gjort store forskningsarbeider og kommet fram til ting vi visste fra før. Ting som at heteroseksuelle menn foretrekker å gifte seg med kvinner. Likevel er det en av de viktigste oppgavene til forskningen: Å teste etablerte sannheter. I over 2000 år trodde vi at fluer hadde åtte ben, fordi Aristoteles hadde sagt det. Ingen tenkte på å sjekke det, Aristoteles visste jo hva han snakket om.

Så er det dette med tilfeldige oppdagelser. Den mest kjente er vel oppfinnelsen av Post-it lapper. Ryktet sier at en utvikler hos 3M skulle lage et nytt superlim, og mislyktes totalt. Denne tabben førte til et produkt du finner på ethvert kontor og i de aller fleste hjem i dag.
Eller hva med Penicillin? Få legemidler har vel reddet flere liv.

Så for guds skyld. Ikke la humørløse byråkrater få lov til å bestemme hva som er bra for å hva som ikke er bra. Byråkrater skal organiser og flytte papirer. Det er det de er gode på.

Eller for å sitere den engelske komikeren David Mitchell:

If academic endeavour had always been vetted in advance for practicality, we wouldn't have the aeroplane or the iPhone, just a better mammoth trap.