Jeg holder med Chelsea! Hvis du holder med et annet engelsk
lag, kanskje med unntak av Manchester City, er jeg ganske sikker på at du føler
en viss uvilje nå. Ord som kjøpelag, Chelski, rent boys, sjelløs og ødelegger
fotballen, surrer kanskje i hodet ditt. Kanskje spesielt hvis du holder med
Liverpool eller Arsenal. Det virker som følgere av de to lagene har et spesielt
agg til laget mitt.
Før var Manchester City fans også blant de mer negative, men det har stilnet litt derfra.
Jeg skjønner godt hvorfor folk hater Chelsea. Etter at den styrtrike russeren Roman Abramovich kjøpte klubben i 2003, har Chelsea hatt massevis av penger og de har brukt dem. Klubben har kjøpt spillere for enorme summer og brukt penger på dyre trenere. Det har virket også. Siden Chelsea ble kjøpt av Abramovich har de vunnet tre ligamesterskap, Champions League, fire FA-cuper og to ligacuper. Klubben som hadde relativt god plass i premieskapet har hatt den beste perioden i sin historie.
Økonomisk doping kaller noen det, og de har selvsagt rett. Det er som å jukse på Football Manager. Andre sier det er umoralsk og ødelegger fotballen. De kan godt ha rett. Det faktum at rikinger kan spytte milliarder inn i en fotballklubb er, også for meg, feil. Jeg har så klart jublet for hver suksess klubben har hatt, og synes tiden etter Abramovich kom har vært en fantastisk reise. Likevel, så kjenner jeg at det er litt feil. Det betyr ikke at jeg er enig i at alt dette er Roman Abramovich eller Chelsea sin feil. Det handler om verdenen vi har skapt. I et spill som de siste tjue årene har blitt mer og mer styrt av penger og muligheter for å tjene for penger, så har grunnlaget for en klubb som Chelsea blitt skapt. Chelsea og Abramovich er resultatet, ikke grunnen.
Hele denne utviklingen begynte på slutten av åtti-tallet. Fem klubber, kalt the big five, begynte å true med å forlate den engelske ligaen og starte sin egen liga. Disse klubbene var Manchester United, Liverpool, Arsenal, Tottenham og Everton, altså de største og mest suksessrike klubbene på den tiden. Ja, på slutten av åtti-tallet var Everton en av de beste klubbene i England.
En slik utvikling var ikke uventet. På den tiden var den engelske fotballen langt nede. Katastrofen på Heysel i 1985 hadde kastet en lang skygge over både den engelske fotballen og supporterne. Som straff ble klubbene fra øya utestengt fra europeiske konkurranser i fem år. Alt var ikke vel på hjemmebane heller. Volden og hooliganismen holdt på å ta overhånd, og alle de strengeste mottiltakene de kunne komme med så ikke ut til å hjelpe. Tvert mot, ble det disse tiltakene som førte til enda en tragedie. I 1989 ble 96 mennesker drept som følge av dårlig politiarbeid og gjerder som skulle stoppe pøblene under en semifinale i FA-cupen. Dette var kanskje det mørkeste kapittelet i Englands fotballhistorie.
Som følge av dette var interessen synkende og dermed falt tilskuertallene og inntektene for klubbene. Klubber i Italia og Spania hadde skjønt at markedsføring og TV-avtaler kunne gi masse inntekter og gikk forbi engelske klubber som hadde dominert europeisk fotball i årene før.
Det var her de fem store dukket opp. De begynte å true med å forlate ligaen og etterhvert fikk de med seg 15 andre lag, og i 1992 ble Premier League startet. Lovnadene om store inntekter fra TV fristet nok til å bryte ut av et 104 år gammelt system. Og det virket bra. Massiv TV dekning, sammen med endringene fra Taylor rapporten og et landslag som gjorde et godt VM i 1990 rehabiliterte engelsk fotball. På midten av 90-tallet tjente klubbene i Premier League enorme summer og fotballen var på toppen igjen.
Etableringen av Premier League var kanskje en nødvendighet, men det var motivert av muligheten til større inntekter. Siden 1992 har dette vært en del av fotballen. Stadig større avtaler med TV og en stadig kommersialisering av produktet.
Klubber drar på treningsturneer til Asia og Amerika, ikke først og fremst fordi de får god sparring, men for å åpne og skape nye markeder. De aller fleste Manchester United supportere har aldri vært på Old Trafford.
Utviklingen har også gjort seg gjeldende i Europa. En slags EU versjon av de fem store, kalt G-14, var pådrivere for innføringen av Champions League. G-14 var de største, rikeste klubbene i Europa og de ville ha en større del av kaka. Det ble skumlet om at de ville bryte med UEFA og starte sin egen superliga. Det ville vært en katastrofe for organisasjonen. Europacupene ville ikke lengre være den største og mest prestisjetunge klubbturneringen uten klubber som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Manchester United. Resultatet ble Champions league. En turnering som er konstruert for å favorisere de store. De store landene fikk flere plasser, de små ble skviset ut. I dag er det en stor prestasjon for et norsk lag bare å kvalifisere seg for spill i Champions League. Flere kamper førte til mer penger, og TV-avtalene ble mer og mer gullkantete. Så lønnsom er Champions League at det for mange klubber å ikke kvalifisere seg nesten økonomisk ruin. Leeds bygde et lag for Champions League, med tilsvarende lønnsbudsjett. Da de ikke klarte å kvalifisere seg var nedturen både rask og ganske vond. Det samme hadde skjedd med Chelsea om de ikke hadde klart å kvalifisere seg i 2003.
Tilgangen på penger førte også til at spillerne ville ha en del av kaka. Bosman rettsaken ga spillerne ny frihet. Nå kunne de gå gratis når kontrakten gikk ut og dermed øke sin egen lønn. I dag er fotballspillere lønnsvinnerne. Da David Beckham giftet seg med Posh Spice, medlem i en av verdens mest suksessfulle band på den tiden, var det likevel han som hadde den største inntekten.
I takt med lønnene økte prisene for spillere. I 1990 kjøpte Chelsea Dennis Wise fra Wimbledon for 1,6 millioner pund. Det var den dyreste overgangen i England det året. I 2001 kjøpte de Frank Lampard for 12 millioner og i 2012 betalte de angivelig 32 millioner for Eden Hazard. Lønningene og prisene har steget såpass at det er så godt som umulig for andre enn de rikeste å delta. Pengesystemet har gjort at lag med realistiske muligheter til suksess til en eksklusiv gruppe. Kun fem lag har vunnet Premier League siden den ble etablert i 1992.
Før var Manchester City fans også blant de mer negative, men det har stilnet litt derfra.
Jeg skjønner godt hvorfor folk hater Chelsea. Etter at den styrtrike russeren Roman Abramovich kjøpte klubben i 2003, har Chelsea hatt massevis av penger og de har brukt dem. Klubben har kjøpt spillere for enorme summer og brukt penger på dyre trenere. Det har virket også. Siden Chelsea ble kjøpt av Abramovich har de vunnet tre ligamesterskap, Champions League, fire FA-cuper og to ligacuper. Klubben som hadde relativt god plass i premieskapet har hatt den beste perioden i sin historie.
Økonomisk doping kaller noen det, og de har selvsagt rett. Det er som å jukse på Football Manager. Andre sier det er umoralsk og ødelegger fotballen. De kan godt ha rett. Det faktum at rikinger kan spytte milliarder inn i en fotballklubb er, også for meg, feil. Jeg har så klart jublet for hver suksess klubben har hatt, og synes tiden etter Abramovich kom har vært en fantastisk reise. Likevel, så kjenner jeg at det er litt feil. Det betyr ikke at jeg er enig i at alt dette er Roman Abramovich eller Chelsea sin feil. Det handler om verdenen vi har skapt. I et spill som de siste tjue årene har blitt mer og mer styrt av penger og muligheter for å tjene for penger, så har grunnlaget for en klubb som Chelsea blitt skapt. Chelsea og Abramovich er resultatet, ikke grunnen.
Hele denne utviklingen begynte på slutten av åtti-tallet. Fem klubber, kalt the big five, begynte å true med å forlate den engelske ligaen og starte sin egen liga. Disse klubbene var Manchester United, Liverpool, Arsenal, Tottenham og Everton, altså de største og mest suksessrike klubbene på den tiden. Ja, på slutten av åtti-tallet var Everton en av de beste klubbene i England.
En slik utvikling var ikke uventet. På den tiden var den engelske fotballen langt nede. Katastrofen på Heysel i 1985 hadde kastet en lang skygge over både den engelske fotballen og supporterne. Som straff ble klubbene fra øya utestengt fra europeiske konkurranser i fem år. Alt var ikke vel på hjemmebane heller. Volden og hooliganismen holdt på å ta overhånd, og alle de strengeste mottiltakene de kunne komme med så ikke ut til å hjelpe. Tvert mot, ble det disse tiltakene som førte til enda en tragedie. I 1989 ble 96 mennesker drept som følge av dårlig politiarbeid og gjerder som skulle stoppe pøblene under en semifinale i FA-cupen. Dette var kanskje det mørkeste kapittelet i Englands fotballhistorie.
Som følge av dette var interessen synkende og dermed falt tilskuertallene og inntektene for klubbene. Klubber i Italia og Spania hadde skjønt at markedsføring og TV-avtaler kunne gi masse inntekter og gikk forbi engelske klubber som hadde dominert europeisk fotball i årene før.
Det var her de fem store dukket opp. De begynte å true med å forlate ligaen og etterhvert fikk de med seg 15 andre lag, og i 1992 ble Premier League startet. Lovnadene om store inntekter fra TV fristet nok til å bryte ut av et 104 år gammelt system. Og det virket bra. Massiv TV dekning, sammen med endringene fra Taylor rapporten og et landslag som gjorde et godt VM i 1990 rehabiliterte engelsk fotball. På midten av 90-tallet tjente klubbene i Premier League enorme summer og fotballen var på toppen igjen.
Etableringen av Premier League var kanskje en nødvendighet, men det var motivert av muligheten til større inntekter. Siden 1992 har dette vært en del av fotballen. Stadig større avtaler med TV og en stadig kommersialisering av produktet.
Klubber drar på treningsturneer til Asia og Amerika, ikke først og fremst fordi de får god sparring, men for å åpne og skape nye markeder. De aller fleste Manchester United supportere har aldri vært på Old Trafford.
Utviklingen har også gjort seg gjeldende i Europa. En slags EU versjon av de fem store, kalt G-14, var pådrivere for innføringen av Champions League. G-14 var de største, rikeste klubbene i Europa og de ville ha en større del av kaka. Det ble skumlet om at de ville bryte med UEFA og starte sin egen superliga. Det ville vært en katastrofe for organisasjonen. Europacupene ville ikke lengre være den største og mest prestisjetunge klubbturneringen uten klubber som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Manchester United. Resultatet ble Champions league. En turnering som er konstruert for å favorisere de store. De store landene fikk flere plasser, de små ble skviset ut. I dag er det en stor prestasjon for et norsk lag bare å kvalifisere seg for spill i Champions League. Flere kamper førte til mer penger, og TV-avtalene ble mer og mer gullkantete. Så lønnsom er Champions League at det for mange klubber å ikke kvalifisere seg nesten økonomisk ruin. Leeds bygde et lag for Champions League, med tilsvarende lønnsbudsjett. Da de ikke klarte å kvalifisere seg var nedturen både rask og ganske vond. Det samme hadde skjedd med Chelsea om de ikke hadde klart å kvalifisere seg i 2003.
Tilgangen på penger førte også til at spillerne ville ha en del av kaka. Bosman rettsaken ga spillerne ny frihet. Nå kunne de gå gratis når kontrakten gikk ut og dermed øke sin egen lønn. I dag er fotballspillere lønnsvinnerne. Da David Beckham giftet seg med Posh Spice, medlem i en av verdens mest suksessfulle band på den tiden, var det likevel han som hadde den største inntekten.
I takt med lønnene økte prisene for spillere. I 1990 kjøpte Chelsea Dennis Wise fra Wimbledon for 1,6 millioner pund. Det var den dyreste overgangen i England det året. I 2001 kjøpte de Frank Lampard for 12 millioner og i 2012 betalte de angivelig 32 millioner for Eden Hazard. Lønningene og prisene har steget såpass at det er så godt som umulig for andre enn de rikeste å delta. Pengesystemet har gjort at lag med realistiske muligheter til suksess til en eksklusiv gruppe. Kun fem lag har vunnet Premier League siden den ble etablert i 1992.
Kun to av
disse, Manchester United og Arsenal, har ikke hatt økonomisk doping. De tre
andre, Blackburn, Chelsea og Manchester City, har fått sprøytet inn midler fra
rike eiere. Manchester United og Arsenal var allerede blant de rikeste og mest
populære klubbene fra før.
Disse to var nok også de første som skjønte hva den nye hverdagen innebærer. Ingen klubber har vært bedre til å bygge merkevare og utvide fanbasen enn Manchester United. I dag har de en av verdens sterkeste merkevarer. Liverpool, som var det dominerende laget på 70- og 80-tallet skjønte dette for sent og sakket akterut. I en verden hvor nettopp penger betyr så mye kan det forklare hvorfor denne storklubben aldri har vunnet Premier League.
Når systemet er så pengefokusert og innrettet for at de som har mye skal få mer er det ingen overraskelse at vi får økonomisk doping. Det eneste som behøves er penger. Roman Abramovich kunne kjøpe seg suksess med Chelsea, omtrent på samme måte som han kjøper en ny yacht. Klubbene som presset gjennom disse forandringene var de største og de rikeste. De så for seg at de skulle få mer og bli større og rikere. Samtidig åpnet de en bakdør som slapp inn klubber som Chelsea, Manchester City og Paris St. Germain. Noen ganger skal du være forsiktig med hva du ønsker deg. Dessuten skal vi ikke bare være negative til dopingklubbene. Uten dem kunne Premier League fort blitt en konkurranse om hvem som var best av Arsenal og Manchester United.
Jeg mener at noe bør gjøres. UEFA og de gamle klubbene prøver å sette opp hindringer for nyrike klubber, som Chelsea, men dette er ikke å takle problemet. En helt ny tankegang må til. En annen nøkkel for fordeling av inntekter, organisering av turneringer og kjøp og salg av spillere er noe vi må se på. I dag ser europeisk fotball ganske gyllen ut, men det er mørke skyer i horisonten. Folk kan være i ferd med å miste interessen.
Disse to var nok også de første som skjønte hva den nye hverdagen innebærer. Ingen klubber har vært bedre til å bygge merkevare og utvide fanbasen enn Manchester United. I dag har de en av verdens sterkeste merkevarer. Liverpool, som var det dominerende laget på 70- og 80-tallet skjønte dette for sent og sakket akterut. I en verden hvor nettopp penger betyr så mye kan det forklare hvorfor denne storklubben aldri har vunnet Premier League.
Når systemet er så pengefokusert og innrettet for at de som har mye skal få mer er det ingen overraskelse at vi får økonomisk doping. Det eneste som behøves er penger. Roman Abramovich kunne kjøpe seg suksess med Chelsea, omtrent på samme måte som han kjøper en ny yacht. Klubbene som presset gjennom disse forandringene var de største og de rikeste. De så for seg at de skulle få mer og bli større og rikere. Samtidig åpnet de en bakdør som slapp inn klubber som Chelsea, Manchester City og Paris St. Germain. Noen ganger skal du være forsiktig med hva du ønsker deg. Dessuten skal vi ikke bare være negative til dopingklubbene. Uten dem kunne Premier League fort blitt en konkurranse om hvem som var best av Arsenal og Manchester United.
Jeg mener at noe bør gjøres. UEFA og de gamle klubbene prøver å sette opp hindringer for nyrike klubber, som Chelsea, men dette er ikke å takle problemet. En helt ny tankegang må til. En annen nøkkel for fordeling av inntekter, organisering av turneringer og kjøp og salg av spillere er noe vi må se på. I dag ser europeisk fotball ganske gyllen ut, men det er mørke skyer i horisonten. Folk kan være i ferd med å miste interessen.
Kanskje vi burde se
til USA? I verdens mest kapitalistiske land har de regler som forsikrer en
bedre inntektsfordeling og et regulert overgangssystem. Klubbene forvalter
produktet sitt slik at de klarer å holde på interessen. Det er mulig at også vi
burde tenke slik, for nå er det pengene som rår og det er faktisk trist. Brian
Clough førte Nottingham Forest til opprykk, så seriemesterskap og så to ganger
til triumf i Europacupen. En fantastisk prestasjon, og jeg håper at noen en
gang kan gjenta det.
