På søndag var jeg og en venninne på Museet for samtidskunst. For dem som kjenner oss er dette overraskende, nesten sjokkerende nyheter. Jeg har vært der en tre-fire ganger før, mens venninna mi var der for første gang.
Ingen av oss er hva man kan kalle kunstkjennere. Jeg er interessert i kunst og har lest en del om det. Det betyr at jeg kan en del om kunst, men å si at jeg har greie på kunst ville være helt feil. Jeg kan teorien, men skjønner dessverre ikke mye av det. Min venninne innrømmer gladelig at hun ikke er veldig interessert i slikt i det hele tatt.
Så vi ruslet rundt i museet og så på kunstverkene. Noen av kunstverkene likte vi, selv om vi ikke helt kunne sette fingeren på hvorfor. Noe skjønte vi ikke helt, mens en del av tingene etterlot oss som store spørsmålstegn. Det er vel kanskje slik det skal være. Venninnen gikk fra å være lattermild til oppgitt hoderystning.
Da vi kom ut foreslo hun at vi tok en tur på Nasjonalgalleriet. Hun mente at vi burde se noe kunst som vi skjønte noe som helst av, som en motvekt.
Likevel tror jeg vi fikk noe ut av denne dagen. Jeg tror vi begge fikk en del å tenke på, selv om vi ikke skjønte så mye av det vi så. Vi snakket om det vi hadde sett resten av dagen, og vi har stadig kommet inn på opplevelsene i dagene etterpå. Så museet har satt igang tankene hos oss og gjort inntrykk. Da har vel kunsten gjort noe for oss, selv om kunsteren kan føle en viss frustrasjon over at vi ikke skjønte noe som helst.
May 26, 2010
May 25, 2010
Sir Alec Guinness
En ung gutt, som visstnok har sett Star Wars over 100 ganger, møter selveste Alec Guinness. Han ber mannen som spilte selveste Obi-Wan Kenobi om å få autografen hans. "Det skal du få" sier Guinness "hvis du lover meg at du slutter å se Star Wars." Jeg regner med at gutten er sjokkert og har problemer med å skjønne hva som skjer. "Den vil ha en dårlig innvirkning på livet ditt" forklarte skuespilleren.
Guinness uttrykte ved flere anledninger at han mislikte Star Wars. Han fortalte selv at han foreslo å drepe Obi-Wan i den første filmen.
"What I didn't tell Lucas was that I just couldn't go on speaking those bloody awful, banal lines. I'd had enough of the mumbo jumbo." sa han senere.
Jeg skjønner Guinness godt. Han var da også godt vant. Alec Guinness var en av de største skuespillerne i forrige århundre. Først i lette komedier, der høydepunktet var da han spilte hele åtte roller i "Kind Hearts and Coronets". Andre klassikere var "The Lavender Hill Mob" og "The Ladykillers". Samtidig utviklet han seg som en mer "seriøs" skuespiller. Mest kjent er han kanskje for samarbeidet med regissøren David Lean. De laget flere filmer sammen, til tross for at forholdet mellom dem ofte var problematisk. Mest kjent er nok Guinness som den sta oberst Nicholson i "The Bridge Over the River Kwai". En rolle han vant en Oscar for. I alt laget de seks filmer sammen og alle blir regnet som klassikere.
Senere gjorde Guinness karriere på tv og huskes mest i rollen som Le Carres, George Smiley. En rolle han gjorde så bra at Le Carre etterpå baserte Smiley på Alec Guinness.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ikke er noen stor fan av Star Wars. Jeg mener at Guinness hadde helt rett da han snakket om "bloody awful, banal lines". Filmene er svært godt laget, men historien er klisjefylt og forutsigbar. Karakterene er endimensjonale og uinteressante. De to eneste karakterene som har en tilnærmet personlighet er Darth Vader og Han Solo. Dessverre, blir Vader til tider litt for mye av en parodi og Han Solo blir aldri så mye mer enn en birolle.
Derfor blir jeg alltid litt trist av at de fleste jeg kjenner bare husker Alec Guinness fra Star Wars. Han har laget et titalls filmer som er noe av det beste som noensinne er gjort. Han hadde et vanvittig register, og behersket komedie og drama bedre enn de fleste.
Jeg tror at Guinness nok følte det litt slik selv også. Her har jeg hatt en lang karriere med suksess og mestring, så skal jeg huskes for en teit barnefilm.
Jeg håper at noen følger rådet fra Guinness og i stedet for å se den fordummende Star Wars enda en gang, kanskje prøver seg på en av Guinness sine virkelige suksesser. Jeg anbefaler "The Bridge on the River Kwai" og "The Ladykillers". Jeg har dem på DVD hvis du vil låne.
May 9, 2010
Revy!
Etter min mening så er alle norske revyskuespillere talentløse, umorsomme og late. Dag Frøland var faktisk et lite lys i det uendelige mørket. Han gadd iallefall å lære seg dialekten. Her gjør han en meget god øystreslidring.
May 6, 2010
Tenke sjæl
I Terry Pratchetts Discworlds serie forteller tyrannen, Lord Vetinari sin egen politisjef hvordan han kan holde på makten uten å bruke soldater og vold. "Folk tror de vil ha godt styre og rettferdighet for alle," sier han, "men hva er det de virkelig ønsker, innerst i hjertene sine? At ting skal fortsette som normalt og at i morgen skal bli stort sett som i dag."
Lord Vetinari er en mann som skjønner mye og utnytter det til å beholde makten. Han har iallefall skjønt hva vi virkelig bryr oss om.
En venn av meg sendte meg en kronikk som Nils Christian Geelmuyden har skrevet i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1921247.ece). Her hisser Geelmuyden seg opp over at det ikke er noe klima for å tenke selv her i landet, at vi er for opptatte av de mundane tingene og at de som tenker annerledes ikke har så mye penger som de som er konforme. Dette med penger er visst viktig, for det er det, og sport, som ser ut til å være grunnen til at vi ikke er flinke nok til å tenke selv. Det er vel kanskje slik i Geelmuydens verden på Oslos beste vestkant. I den verden jeg lever, har de fleste mer enn nok med å fikse livet. De vil aller helst at i morgen skal bli stort sett som i dag. De jobber, oppdrar barn og prøver å ha et liv. De er kanskje litt for materialistiske. Huset er kanskje litt for fint, bilen litt for dyr og av litt for fint merke. De er likevel gode mennesker, og de jobber hver dag for å gjøre så godt de kan. De er også stort sett fornøyde med hvordan de har det.
De har rett og slett ikke overskudd til å tenke på hva som er den perfekte styreformen, hvorfor regjeringen skuffer, filosofere over meningen med livet eller fundere over om det finnes noe der ute. Det interesserer dem ikke, så lenge dagen i morgen blir som i dag. Det de bryr seg om er skatter og avgifter, barnehagepriser, bensinpriser og slike ting som påvirker dem i hverdagen.
Det gjør dem ikke til dumme automatoner eller bakstreverske. Jeg synes Geelmuyden er blodig urettferdig når han hinter til det.
Jeg er naturligvis ikke uenig med Geelmuyden i hva han skriver. Vi burde oppfordre folk til å tenke selv og oppfordre dem til stille spørsmål ved samfunnet de lever i. Vi burde gjøre mye mer av det alle sammen. Men noen er faktisk ikke interessert. Broren min jobber slik at han stort sett hele dagen ser forsiden på VG og Dagbladet, men han får sjelden med seg hva som er på forsiden. Det interesserer ikke. Han er ikke mer lykkelig enn når han får skru på veteranbilen sin. Det er ikke noe galt med det. Han er ikke dum, bakstreversk eller ignorant. Han er intelligent og veltalende og kan snakke om et tema som interesserer med kunnskap og pondus i timesvis (Tro meg, han kan snakke bil i flere timer og aldri bli lei).
Jeg lærte en gang at en av forutsetningene for at Athen i sin tid ble befolket av filosofer, kunstere og andre tenkere var at de rett og slett hadde tid til det. Athenerne selv gjorde ikke noe arbeid selv, men hadde en hær av slaver til å gjøre arbeidet for dem. Det høres jo ikke så attraktivt ut. Dessuten er jeg sikker på at det fantes en del athenere som gikk ut på gaten med håp om at de ikke skulle treffe på Sokrates. "Han er jo en hyggelig fyr," ville han si til fruen "men han prater om så mye rart og i dag skal jeg prøve å finne et fint stykke marmor til den Athene statuen vi har snakket om".
Så, jeg er enig med Geelmuyden i at vi tar for dårlig vare på fritenkerne i Norge. De er viktige for å skape debatt og framskritt i samfunnet vårt. Vi burde kanskje få spesielle skoler for dem, eller gi dem en slags lønn. Kanskje de allerede gjør en misjon og stopper deg på gaten for å snakke om noe de er opptatt av. Jeg pleier selv alltid å stoppe når noen møter meg slik. Det har gitt meg mange interessante samtaler og diskusjoner og en spennende pamflettsamling. Likevel, så vil de fleste haste forbi, for de har baderomsmøbler å kjøpe. Og det er helt greit.
Lord Vetinari er en mann som skjønner mye og utnytter det til å beholde makten. Han har iallefall skjønt hva vi virkelig bryr oss om.
En venn av meg sendte meg en kronikk som Nils Christian Geelmuyden har skrevet i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1921247.ece). Her hisser Geelmuyden seg opp over at det ikke er noe klima for å tenke selv her i landet, at vi er for opptatte av de mundane tingene og at de som tenker annerledes ikke har så mye penger som de som er konforme. Dette med penger er visst viktig, for det er det, og sport, som ser ut til å være grunnen til at vi ikke er flinke nok til å tenke selv. Det er vel kanskje slik i Geelmuydens verden på Oslos beste vestkant. I den verden jeg lever, har de fleste mer enn nok med å fikse livet. De vil aller helst at i morgen skal bli stort sett som i dag. De jobber, oppdrar barn og prøver å ha et liv. De er kanskje litt for materialistiske. Huset er kanskje litt for fint, bilen litt for dyr og av litt for fint merke. De er likevel gode mennesker, og de jobber hver dag for å gjøre så godt de kan. De er også stort sett fornøyde med hvordan de har det.
De har rett og slett ikke overskudd til å tenke på hva som er den perfekte styreformen, hvorfor regjeringen skuffer, filosofere over meningen med livet eller fundere over om det finnes noe der ute. Det interesserer dem ikke, så lenge dagen i morgen blir som i dag. Det de bryr seg om er skatter og avgifter, barnehagepriser, bensinpriser og slike ting som påvirker dem i hverdagen.
Det gjør dem ikke til dumme automatoner eller bakstreverske. Jeg synes Geelmuyden er blodig urettferdig når han hinter til det.
Jeg er naturligvis ikke uenig med Geelmuyden i hva han skriver. Vi burde oppfordre folk til å tenke selv og oppfordre dem til stille spørsmål ved samfunnet de lever i. Vi burde gjøre mye mer av det alle sammen. Men noen er faktisk ikke interessert. Broren min jobber slik at han stort sett hele dagen ser forsiden på VG og Dagbladet, men han får sjelden med seg hva som er på forsiden. Det interesserer ikke. Han er ikke mer lykkelig enn når han får skru på veteranbilen sin. Det er ikke noe galt med det. Han er ikke dum, bakstreversk eller ignorant. Han er intelligent og veltalende og kan snakke om et tema som interesserer med kunnskap og pondus i timesvis (Tro meg, han kan snakke bil i flere timer og aldri bli lei).
Jeg lærte en gang at en av forutsetningene for at Athen i sin tid ble befolket av filosofer, kunstere og andre tenkere var at de rett og slett hadde tid til det. Athenerne selv gjorde ikke noe arbeid selv, men hadde en hær av slaver til å gjøre arbeidet for dem. Det høres jo ikke så attraktivt ut. Dessuten er jeg sikker på at det fantes en del athenere som gikk ut på gaten med håp om at de ikke skulle treffe på Sokrates. "Han er jo en hyggelig fyr," ville han si til fruen "men han prater om så mye rart og i dag skal jeg prøve å finne et fint stykke marmor til den Athene statuen vi har snakket om".
Så, jeg er enig med Geelmuyden i at vi tar for dårlig vare på fritenkerne i Norge. De er viktige for å skape debatt og framskritt i samfunnet vårt. Vi burde kanskje få spesielle skoler for dem, eller gi dem en slags lønn. Kanskje de allerede gjør en misjon og stopper deg på gaten for å snakke om noe de er opptatt av. Jeg pleier selv alltid å stoppe når noen møter meg slik. Det har gitt meg mange interessante samtaler og diskusjoner og en spennende pamflettsamling. Likevel, så vil de fleste haste forbi, for de har baderomsmøbler å kjøpe. Og det er helt greit.
May 5, 2010
Kom mai du skjønne milde
Nå er våren endelig her. For dem som bor i lavereliggende strøk har den kanskje vært det lenge, men langt oppå fjellet er det først nå at jeg tør å bevege meg ut uten heldekkende ull.
Så hva bringer våren med seg? Vel, det blir lysere. Det betyr en del for meg. Jeg hater de lange, mørke vinterkveldene. Den blå tiden kaller noen det. Disse noen sier at det er koselig å sitte inne og brenne levende lys og sitte med sine egne tanker og filosofier. De har kanskje rett.
Jeg derimot tenker mindre på den tiden og jeg tenker iallefall ikke så mange positive tanker. For meg er det bare mørkt og tungt. Jeg blir innesluttet og mister nesten all energi. Noen ganger føles det som jeg går i dvale i midten av november og ikke våkner før midten av mars. Bamse har etter min mening skjønt en god del.
Nå skriver vi begynnelsen av mai og jeg kjenner at jeg våkner til liv igjen. Jeg går ute på lyse kvelder og hører på fuglesang og bekkene som renner. Alt som har blitt dekket av det hvite teppet og kvalt, titter fram og begynner å puste igjen. Det er et av de virkelig store vidundrene i naturen.
Moren min kom for første gang til Valdres i påsken. På den putrende bussen oppover bygda en torsdag før palmehelga, tenkte hun at dette var et sted hun ikke kom til å trives. Så innelukket og monotont. Hun reiste ned igjen i begynnelsen av mai, og oppdaget at snøen hadde dekket fjorder, bekker og jorder. Det åpnet seg opp og plutselig var det liv og vann. Når hun i tillegg fikk en rusletur på Valdres folkemuseum i stekende vårvarme, så var min skjebne beseglet. Hun ble værende, møtte faren min og jeg ble født. Det kan jeg takke våren for.
Våren er også forventningens tid. Når det blir varmere og lysere begynner jeg å se framover. Glede meg til en ny sommer, en av disse somrene som var når jeg var liten. En med endeløse solskinnsdager, bading i fjellvann og ingen bekymringer. Eller kanskje en av dem som jeg hadde da jeg var tenåring. En lang, nesten uendelig, sommerferie. Hyttefester, henge med kompiser og kanskje utsikt til en liten romanse.
Jeg er såpass gammel og kynisk blitt at jeg vet at slik blir det ikke, men man kan jo alltids håpe og drømme. Når alt kommer til alt så er ikke det det verste som fins.
Så hva bringer våren med seg? Vel, det blir lysere. Det betyr en del for meg. Jeg hater de lange, mørke vinterkveldene. Den blå tiden kaller noen det. Disse noen sier at det er koselig å sitte inne og brenne levende lys og sitte med sine egne tanker og filosofier. De har kanskje rett.
Jeg derimot tenker mindre på den tiden og jeg tenker iallefall ikke så mange positive tanker. For meg er det bare mørkt og tungt. Jeg blir innesluttet og mister nesten all energi. Noen ganger føles det som jeg går i dvale i midten av november og ikke våkner før midten av mars. Bamse har etter min mening skjønt en god del.
Nå skriver vi begynnelsen av mai og jeg kjenner at jeg våkner til liv igjen. Jeg går ute på lyse kvelder og hører på fuglesang og bekkene som renner. Alt som har blitt dekket av det hvite teppet og kvalt, titter fram og begynner å puste igjen. Det er et av de virkelig store vidundrene i naturen.
Moren min kom for første gang til Valdres i påsken. På den putrende bussen oppover bygda en torsdag før palmehelga, tenkte hun at dette var et sted hun ikke kom til å trives. Så innelukket og monotont. Hun reiste ned igjen i begynnelsen av mai, og oppdaget at snøen hadde dekket fjorder, bekker og jorder. Det åpnet seg opp og plutselig var det liv og vann. Når hun i tillegg fikk en rusletur på Valdres folkemuseum i stekende vårvarme, så var min skjebne beseglet. Hun ble værende, møtte faren min og jeg ble født. Det kan jeg takke våren for.
Våren er også forventningens tid. Når det blir varmere og lysere begynner jeg å se framover. Glede meg til en ny sommer, en av disse somrene som var når jeg var liten. En med endeløse solskinnsdager, bading i fjellvann og ingen bekymringer. Eller kanskje en av dem som jeg hadde da jeg var tenåring. En lang, nesten uendelig, sommerferie. Hyttefester, henge med kompiser og kanskje utsikt til en liten romanse.
Jeg er såpass gammel og kynisk blitt at jeg vet at slik blir det ikke, men man kan jo alltids håpe og drømme. Når alt kommer til alt så er ikke det det verste som fins.
Mar 8, 2010
Kvinnedagen
I dag er det kvinnedagen. En dag som jeg aldri har hatt noe særlig forhold til.
Hvorfor skulle jeg det?
Jeg har alltid følt at det er likestilling i Norge og at en egen kvinnedag kanskje er en anakronisme fra gamle dager. Jeg har vel innerst inne visst at det ikke stemmer.
Problemet her er som med rasisime. Det finnes nesten ingen offentlig rasisme lengre, men hverdagsrasismen florerer. Den er støpt inn i sinnene våre. Et minneverdig bevis for dette er mannen som så en svart mann med mange penger på toget og reagerte. Svarte menn skal jo ikke ha mange penger. Han nektet plent på at han var rasist, men det er han jo. Om det kanskje ikke er bevisst.
Slik er det med kvinner også. Vi er ubevisst kjønnsdiskriminerende, selv om vi ikke vet det selv. Dessuten, gjelder det både menn og kvinner.
Jeg skal illustrere med et par eksempler fra min egen erfaring.
Den første har med vaffelsteking å gjøre. Jeg jobbet i en ledergruppe med fire kvinner og meg. En dag diskuterte vi hva vi skulle gjøre for å vise de ansatte at vi satte pris på dem. Jeg fikk uheldigvis en telefon og gikk ut midt i debatten. Da jeg kom tilbake var det besluttet at jeg skulle steke vafler til alle neste dag.
Det illustrerer hvor dumt det er å gå midt i et møte og det illustrerer hvor stor tillit mine kolleger hadde i mine evner. Jeg er håpløs med alt som har med matlaging å gjøre, og kan knapt varme en Grandis. Det er en blanding på mangel på evner og en total mangel på interesse.
Jeg løste det logisk og effektivt. Jeg kjøpte ferdigmikset vaffelrøre og fikk kantinedama til å hjelpe meg med å lage den ferdig. Hun lærte meg også å bruke jernet og stekte de første fem-seks platene for meg. Jeg rørte røra selv og fikk uhemmet skryt for dette.
Så der sto jeg resten av dagen og stekte vafler til den store gullmedalje. Jeg ble nesten druknet i skryt og godord. De kranglet nesten om å fortelle meg hvor gode vaflene var, jeg fikk klemmer og komplimenter.
Kantinedama skrøt til alle om hvor flink jeg var, selv om det var hun som gjorde nesten all jobben. Jeg likte selvsagt alt, men det var en av kollegene mine som satte meg på bakken. Vi ryddet vekk etter stekingen og jeg fortalte om all skryten. ”Det rar er” sa hun ” at hvis jeg hadde gjort det så hadde de bare sett på det som rett og rimelig. Du får all skryten fordi du er mann”.
Hun hadde selvsagt helt rett. Jeg fikk all den positive tilbakemeldingen fordi jeg var mann. Det er vel ingen grunn til at jeg skal få mer kred for å lage vafler enn en kvinne?
Eksempel nummer to er verre.
En venninne av meg skulle kjøpe bil. Hun hadde funnet drømmebilen på nettet, ringt til selger flere ganger og avtalt å møtes for å se på bilen. Hun et organisert og strukturert menneske og hadde forberedt seg. Hun hadde lest seg opp på internett, skrevet ut guider og råd for kjøp av det bilmerket, snakket med verksted og bilkyndige venner.
Hun hadde til og med avtalt å låne verkstedhallen på en lokal bensinstasjon for å sjekke totalt.
Altså, dama hadde full kontroll. Jeg kan ikke noe som helst om bil, men det var en lang reise, så jeg ble med som selskap.
Da vi møtte selger begynte hun å gå over bilen med argusøyne og pepre selger med spørsmål. Problemet var at selv om hun stilte spørsmålene, så svarte han meg. Det var meg han fortalte om bilens tekniske stand og andre viderverdigheter.
Det hele var såpass pinlig at jeg prøvde å stikke meg vekk, men det gikk ikke. Til slutt ble min venninne så irritert at hun påpekte det, men det hjalp ikke. Det ble ingen bilhandel den dagen. Bilen var ikke all verden, men min venninne inrømte at selgeren hadde en del med saken å gjøre. Han hadde rett og slett irritert henne for mye. ¨
Dette er bare to hverdagslige eksempler på at vi kanskje ikke er så likestilte som vi liker å tro at vi er. Før vi kan si at vi virkelig er likestilte, så må vi endre holdningene og forestillingene våre. Slikt tar tid, dessverre.
Hvorfor skulle jeg det?
Jeg har alltid følt at det er likestilling i Norge og at en egen kvinnedag kanskje er en anakronisme fra gamle dager. Jeg har vel innerst inne visst at det ikke stemmer.
Problemet her er som med rasisime. Det finnes nesten ingen offentlig rasisme lengre, men hverdagsrasismen florerer. Den er støpt inn i sinnene våre. Et minneverdig bevis for dette er mannen som så en svart mann med mange penger på toget og reagerte. Svarte menn skal jo ikke ha mange penger. Han nektet plent på at han var rasist, men det er han jo. Om det kanskje ikke er bevisst.
Slik er det med kvinner også. Vi er ubevisst kjønnsdiskriminerende, selv om vi ikke vet det selv. Dessuten, gjelder det både menn og kvinner.
Jeg skal illustrere med et par eksempler fra min egen erfaring.
Den første har med vaffelsteking å gjøre. Jeg jobbet i en ledergruppe med fire kvinner og meg. En dag diskuterte vi hva vi skulle gjøre for å vise de ansatte at vi satte pris på dem. Jeg fikk uheldigvis en telefon og gikk ut midt i debatten. Da jeg kom tilbake var det besluttet at jeg skulle steke vafler til alle neste dag.
Det illustrerer hvor dumt det er å gå midt i et møte og det illustrerer hvor stor tillit mine kolleger hadde i mine evner. Jeg er håpløs med alt som har med matlaging å gjøre, og kan knapt varme en Grandis. Det er en blanding på mangel på evner og en total mangel på interesse.
Jeg løste det logisk og effektivt. Jeg kjøpte ferdigmikset vaffelrøre og fikk kantinedama til å hjelpe meg med å lage den ferdig. Hun lærte meg også å bruke jernet og stekte de første fem-seks platene for meg. Jeg rørte røra selv og fikk uhemmet skryt for dette.
Så der sto jeg resten av dagen og stekte vafler til den store gullmedalje. Jeg ble nesten druknet i skryt og godord. De kranglet nesten om å fortelle meg hvor gode vaflene var, jeg fikk klemmer og komplimenter.
Kantinedama skrøt til alle om hvor flink jeg var, selv om det var hun som gjorde nesten all jobben. Jeg likte selvsagt alt, men det var en av kollegene mine som satte meg på bakken. Vi ryddet vekk etter stekingen og jeg fortalte om all skryten. ”Det rar er” sa hun ” at hvis jeg hadde gjort det så hadde de bare sett på det som rett og rimelig. Du får all skryten fordi du er mann”.
Hun hadde selvsagt helt rett. Jeg fikk all den positive tilbakemeldingen fordi jeg var mann. Det er vel ingen grunn til at jeg skal få mer kred for å lage vafler enn en kvinne?
Eksempel nummer to er verre.
En venninne av meg skulle kjøpe bil. Hun hadde funnet drømmebilen på nettet, ringt til selger flere ganger og avtalt å møtes for å se på bilen. Hun et organisert og strukturert menneske og hadde forberedt seg. Hun hadde lest seg opp på internett, skrevet ut guider og råd for kjøp av det bilmerket, snakket med verksted og bilkyndige venner.
Hun hadde til og med avtalt å låne verkstedhallen på en lokal bensinstasjon for å sjekke totalt.
Altså, dama hadde full kontroll. Jeg kan ikke noe som helst om bil, men det var en lang reise, så jeg ble med som selskap.
Da vi møtte selger begynte hun å gå over bilen med argusøyne og pepre selger med spørsmål. Problemet var at selv om hun stilte spørsmålene, så svarte han meg. Det var meg han fortalte om bilens tekniske stand og andre viderverdigheter.
Det hele var såpass pinlig at jeg prøvde å stikke meg vekk, men det gikk ikke. Til slutt ble min venninne så irritert at hun påpekte det, men det hjalp ikke. Det ble ingen bilhandel den dagen. Bilen var ikke all verden, men min venninne inrømte at selgeren hadde en del med saken å gjøre. Han hadde rett og slett irritert henne for mye. ¨
Dette er bare to hverdagslige eksempler på at vi kanskje ikke er så likestilte som vi liker å tro at vi er. Før vi kan si at vi virkelig er likestilte, så må vi endre holdningene og forestillingene våre. Slikt tar tid, dessverre.
Mar 7, 2010
Mar 5, 2010
Mike Tyson
Gamle helter dør ikke, de bare gjør comeback. Denne gangen er det den gamle ”helten” Mike Tyson som skal tre inn i bokseringen igjen. Vi kan bare sette oss ned og vente på den neste episoden i denne amerikanske tragedien.
Det var en gang da Mike Tyson virkelig var en helt og en amerikansk suksess. Gutten som kom fra gata og vant hele bokseverdenen. Han var bare 20 år gammel da han ble verdensmester første gang og verden så ut til å ligge for hans føtter. Mike Tyson var den virkelige verdens svar på Rocky Balboa.
Så gikk alt galt. Han havnet i fengsel, han havnet i tabloidene, han brukte opp alle pengene sine og rota alt til for seg.
I 1996 mistet han sin siste tittel til Evander Holyfield og året etter bet han like godt øret av Holyfield i returkampen.
Etter det har Mike Tyson stort sett vært en spøk. Nå er han sikkert blakk igjen og det snakkes om enda en tur i ringen.
Vi får håpe at det går bra. Det hadde vært en flott Hollywood slutt på historien. Mannen som, tross alt, er en bokselegende fortjener et bedre ettermæle.
Det var en gang da Mike Tyson virkelig var en helt og en amerikansk suksess. Gutten som kom fra gata og vant hele bokseverdenen. Han var bare 20 år gammel da han ble verdensmester første gang og verden så ut til å ligge for hans føtter. Mike Tyson var den virkelige verdens svar på Rocky Balboa.
Så gikk alt galt. Han havnet i fengsel, han havnet i tabloidene, han brukte opp alle pengene sine og rota alt til for seg.
I 1996 mistet han sin siste tittel til Evander Holyfield og året etter bet han like godt øret av Holyfield i returkampen.
Etter det har Mike Tyson stort sett vært en spøk. Nå er han sikkert blakk igjen og det snakkes om enda en tur i ringen.
Vi får håpe at det går bra. Det hadde vært en flott Hollywood slutt på historien. Mannen som, tross alt, er en bokselegende fortjener et bedre ettermæle.
Mar 4, 2010
Lars, Ola og Knut! De tre musketerer!
I dag tidlig kunne NRK og andre medier melde at herrene Sponheim, Borten Moe og Hareide hadde et hemmelig møte på Sponheims gård i Ulvik. I følge et intervju med Sponheim diskuterte de mulighetene for å kaste SV ut av regjeringen.
Denne konspiratoriske kabalen var en stor sak på NRK i dag tidlig. Det er vanskelig å skjønne hvorfor.
For det første er Lars Sponheim en mann med en noe overdreven tro på sin egen viktighet og det er mulig at han har overdrevet betydningen av hva som skjedde. Det var litt det samme da han skrøt av å ha vært på fjelltur med Jens Stoltenberg. Lars kan noen ganger virke litt som en tenåringsgutt som overdriver damehistoriene sine.
Sponheim lyver nok ikke, men med et slik ego er det ikke rart at han ser verden litt annerledes enn de fleste av oss andre.
Hverken Borten Moe eller Hareide sier at de kjenner seg igjen i hva Sponheim sier. Det tror jeg så gjerne.
Så hva skjedde der på gården i Ulvik? Vel, jeg tror de gjorde det politikere er aller best på. De snakket!
De drøftet mulige scenarioer, lekte med tanker og diskuterte. Politikere gjør slikt hele tiden. Det er ikke i Stortingssalen den virkelige handlingen skjer. Det er i Vandrehallen, på kontorer eller på baren. Der snakker politikerne sammen, bygger nettverk og allianser, tar den uoffisielle debatten og styrer landet.
Ikke tro at de er fiender fordi de sitter i strupene på hverandre på tv. Husker du for noen år siden, da Hallgeir Langeland reddet Per Sandberg fra en angriper mens de hadde en røykepause sammen?
En på høyresiden i FRP og en på vensresiden i SV som tar en røyk sammen? Det skulle vi ikke tro etter å se dem på tv.
Faktum er at politikere elsker å sitte der og tenke høyt, og alle gjør det. Hvorfor tror du Kristin Halvorsen bare lo av hele saken?
Feilen her er at Sponheim har sladret. Skjønner han ikke at slike uformelle samtaler er hva politikk handler om og når han sladrer gjør det saken mye større enn det virkelig er.
Hvem har ikke hatt en samtale om en venn eller kollega og sagt ting de ikke vil at noen andre skal vite. Det har nok de aller fleste av oss. Ting som blir sagt blandt venner skal ikke viderefortelles eller gis ut i bok. Det bare gjør deg til en dårlig venn og noen man rett og slett ikke kan stole på.
Så nå har Lars Sponheim klart å sette to tidligere kolleger i en klemme for å gjøre noe som alle andre gjør. Prøv å gå ut av politikken med en smule verdighet, Lars!
Denne konspiratoriske kabalen var en stor sak på NRK i dag tidlig. Det er vanskelig å skjønne hvorfor.
For det første er Lars Sponheim en mann med en noe overdreven tro på sin egen viktighet og det er mulig at han har overdrevet betydningen av hva som skjedde. Det var litt det samme da han skrøt av å ha vært på fjelltur med Jens Stoltenberg. Lars kan noen ganger virke litt som en tenåringsgutt som overdriver damehistoriene sine.
Sponheim lyver nok ikke, men med et slik ego er det ikke rart at han ser verden litt annerledes enn de fleste av oss andre.
Hverken Borten Moe eller Hareide sier at de kjenner seg igjen i hva Sponheim sier. Det tror jeg så gjerne.
Så hva skjedde der på gården i Ulvik? Vel, jeg tror de gjorde det politikere er aller best på. De snakket!
De drøftet mulige scenarioer, lekte med tanker og diskuterte. Politikere gjør slikt hele tiden. Det er ikke i Stortingssalen den virkelige handlingen skjer. Det er i Vandrehallen, på kontorer eller på baren. Der snakker politikerne sammen, bygger nettverk og allianser, tar den uoffisielle debatten og styrer landet.
Ikke tro at de er fiender fordi de sitter i strupene på hverandre på tv. Husker du for noen år siden, da Hallgeir Langeland reddet Per Sandberg fra en angriper mens de hadde en røykepause sammen?
En på høyresiden i FRP og en på vensresiden i SV som tar en røyk sammen? Det skulle vi ikke tro etter å se dem på tv.
Faktum er at politikere elsker å sitte der og tenke høyt, og alle gjør det. Hvorfor tror du Kristin Halvorsen bare lo av hele saken?
Feilen her er at Sponheim har sladret. Skjønner han ikke at slike uformelle samtaler er hva politikk handler om og når han sladrer gjør det saken mye større enn det virkelig er.
Hvem har ikke hatt en samtale om en venn eller kollega og sagt ting de ikke vil at noen andre skal vite. Det har nok de aller fleste av oss. Ting som blir sagt blandt venner skal ikke viderefortelles eller gis ut i bok. Det bare gjør deg til en dårlig venn og noen man rett og slett ikke kan stole på.
Så nå har Lars Sponheim klart å sette to tidligere kolleger i en klemme for å gjøre noe som alle andre gjør. Prøv å gå ut av politikken med en smule verdighet, Lars!
Mar 3, 2010
Anette Sagen
Så ble det altså Romøren som fikk hoppe først likevel. Han snøt Anette Sagen for en ære hun hadde fått tildelt fra bystyret i Oslo og som hadde hele det norske folk bak seg.
Det er egentlig ganske smålig.
De sier at Romøren er lei seg og at det ikke var slik han mente det. Vel, selv ikke en hopper er så dum at han ikke skjønner at dette ville få konsekvenser. Jeg tror nok at Bjørn Einar visste veldig godt hva han gjorde, men han skjønte aldri at det ville bli et slik oppstyr om det.
Jeg synes det er på tide at hoppingen tar et godt blikk på seg selv. Denne sporten står i fare for å forsvinne. Vind og opprift og andre ting holder på å gjøre sporten så kjedelig å se at du lurer på om det ikke er noe maling du kan se tørke i nærheten. I tillegg så viser de igjen at de har nærmest middelalderske meninger om kvinner.
Skjerpings!
Det er egentlig ganske smålig.
De sier at Romøren er lei seg og at det ikke var slik han mente det. Vel, selv ikke en hopper er så dum at han ikke skjønner at dette ville få konsekvenser. Jeg tror nok at Bjørn Einar visste veldig godt hva han gjorde, men han skjønte aldri at det ville bli et slik oppstyr om det.
Jeg synes det er på tide at hoppingen tar et godt blikk på seg selv. Denne sporten står i fare for å forsvinne. Vind og opprift og andre ting holder på å gjøre sporten så kjedelig å se at du lurer på om det ikke er noe maling du kan se tørke i nærheten. I tillegg så viser de igjen at de har nærmest middelalderske meninger om kvinner.
Skjerpings!
Feb 24, 2010
Knausgård vs Anka
Har Knausgård hysteriet helt tatt overhånd i dette landet. Han må være den største literære hypen i dette landet siden Bjørnson. Jeg skal ikke si noe om kvaliteten på hva han skriver, for jeg har ikke lest noen av bøkene hans. Jeg har vært opptatt med å vaske håret.
Det jeg vil si noe om er hypen. Denne figuren er jo overalt. I dag leser jeg i VG at de har intervjuet den kjente literaturkjenneren og samfunnsrefseren Anna Anka om bokserien.
Hun har til alles store overraskelse ikke lest bøkene, men synes det er ok at en mann skriver om seksuelle fantasier. Det er jo greit.
Så viser VG sitt sanne ansikt og spør om Frau Anka synes Knausgård er sexy. Da viser hun hva hun er laget av. Dama sier at det er stygt med skjegg. Hva behager?
Vet ikke fruen at skjegg er sexy, mandig og tøft?
Det jeg vil si noe om er hypen. Denne figuren er jo overalt. I dag leser jeg i VG at de har intervjuet den kjente literaturkjenneren og samfunnsrefseren Anna Anka om bokserien.
Hun har til alles store overraskelse ikke lest bøkene, men synes det er ok at en mann skriver om seksuelle fantasier. Det er jo greit.
Så viser VG sitt sanne ansikt og spør om Frau Anka synes Knausgård er sexy. Da viser hun hva hun er laget av. Dama sier at det er stygt med skjegg. Hva behager?
Vet ikke fruen at skjegg er sexy, mandig og tøft?
Feb 17, 2010
Ringenes herre
"I marginally know that Sense and Sensibility is marginally better than Lord of the Rings. I was taught by Tolkien, which really shows how old I am.
He was one of that ghastly group, like C.S. Lewis, of Englishmen with huge trousers and crusty suits and large briar pipes, who hate women. They live in this Prep school world, and Lord of the Rings was just that. So Tolkien decided to write an anglo-saxon epic, and it's awful. It's quite terrible, but because it's a film, Clive Anderson and all his friends vote for it."
Alan Coren
He was one of that ghastly group, like C.S. Lewis, of Englishmen with huge trousers and crusty suits and large briar pipes, who hate women. They live in this Prep school world, and Lord of the Rings was just that. So Tolkien decided to write an anglo-saxon epic, and it's awful. It's quite terrible, but because it's a film, Clive Anderson and all his friends vote for it."
Alan Coren
Feb 16, 2010
Ytringsfrihet er noe dritt
Mohyeldeen Mohammad, mannen som ikke truet med et nytt 9.11 i Norge, men advarte oss om at det kan skje hvis vi ikke skjerper oss, er i pressen igjen.
Denne gangen er han opptatt av en gammel favoritt, nemlig homsene. Han sier at han støtter en gjeng med islamske fundamentalister i Somalia. Denne hyggelige gjengen har visstnok steinet en homofil mann til døde.
-Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener. Det er det standpunkt enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion, forteller den hyggelige mannen.
Jeg må innrømme at slike uttalelser gjør meg rasende. Å si slike ting er feil på nesten alle måter. For det første er det barbarisk å steine noen til døde, for det andre er det foraktelig å drepe noen for sin seksuelle legning... Og jeg kan fortsette i det uendelige.
Hva slags menneskesyn er dette? Jeg blir rett og slett forbanna over slikt.
Så jeg tramper over gulvet, knyter hendene og mumler ord jeg ikke har lært av mamma for meg selv.
Etterhvert legger den røde tåka seg noe og jeg begynner å tenke en smule klart igjen. Det er da de merkelige tankene kommer. For denne karakteren har jo full rett til å mene og si det han mener. Visst pokker er det feil, nei hatsk, forkvaklet, ignorant og rett ut tullpreik.
Det betyr ikke at jeg eller noen annen som mener det samme som meg kan heve oss til dommer over hva han sier og nekte han å gjøre det. Vi kan protestere, argumentere, krangle, utdanne og på alle måter være høylydt uenige. Det er vår rett, men det er også hans rett å være uenig med oss.
Så når noen reagerer med å si at denne mannen bør kastes ut av Norge, kastes i fengsel eller på en eller annen måte få munnbind, så oppdager jeg at jeg må forsvare møkkamannen. For retten hans til å spre og fortelle om den dustete ideologien sin er viktigere for meg enn å hindre at han sprer det. Selv om jeg gjerne hadde sett at han holdt kjeft og kanskje leste en annen bok på senga enn Koranen.
Det er det som er så irriterende med ytringsfrihet. Alle er enig i at det skal være ytringsfrihet, så lenge de sier ting de kan være enige i. Det er så mye verre når noen sier slike motbydelige ting som vår venn Mohyeldeen.
En annen som har fått føle dette på kroppen er "historikeren" David Irving. Dette er en kar som er litt mer glad i Hitler enn det som er sunt eller smart. Han har i tredve år jobbet for å "renvaske" føreren, som han mener har fått ufortjent dårlig rykte. Etterhvert gikk dette over til også å bli Holocaust benektelse. Irving gjorde en rekke foredrag der han forefektet dette synet.
Slikt er forbudt i land som Tyskland og Østerrike og i 2005 ble Irving arrestert nettopp i Østerrike. Han ble anklaget for å trivialisere Holocaust og dette er straffbart.
Irving hevdet at han ikke lengre benektet Holocaust, men ble likevel dømt til to års fengsel.
Problemet her at Irving også har full rett til å si hva han mener, uansett hvor avskyelig og usant det er. Dette er en av de fundamentale rettene vi har i et fritt samfunn. Dessverre, gjør kampen for denne ytringsfriheten at vi havner på samme lag som noen ganske ubehagelige individer.
Det er nemlig slik at jeg akter å forsvare folk som Mohammad og Irvings rett til å si og mene sine grusomme ting. Jeg liker det ikke, men et prinsipp er et prinsipp.
Ytringsfrihet er noe dritt, men det er dritt som er verdt å kjempe for.
Denne gangen er han opptatt av en gammel favoritt, nemlig homsene. Han sier at han støtter en gjeng med islamske fundamentalister i Somalia. Denne hyggelige gjengen har visstnok steinet en homofil mann til døde.
-Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener. Det er det standpunkt enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion, forteller den hyggelige mannen.
Jeg må innrømme at slike uttalelser gjør meg rasende. Å si slike ting er feil på nesten alle måter. For det første er det barbarisk å steine noen til døde, for det andre er det foraktelig å drepe noen for sin seksuelle legning... Og jeg kan fortsette i det uendelige.
Hva slags menneskesyn er dette? Jeg blir rett og slett forbanna over slikt.
Så jeg tramper over gulvet, knyter hendene og mumler ord jeg ikke har lært av mamma for meg selv.
Etterhvert legger den røde tåka seg noe og jeg begynner å tenke en smule klart igjen. Det er da de merkelige tankene kommer. For denne karakteren har jo full rett til å mene og si det han mener. Visst pokker er det feil, nei hatsk, forkvaklet, ignorant og rett ut tullpreik.
Det betyr ikke at jeg eller noen annen som mener det samme som meg kan heve oss til dommer over hva han sier og nekte han å gjøre det. Vi kan protestere, argumentere, krangle, utdanne og på alle måter være høylydt uenige. Det er vår rett, men det er også hans rett å være uenig med oss.
Så når noen reagerer med å si at denne mannen bør kastes ut av Norge, kastes i fengsel eller på en eller annen måte få munnbind, så oppdager jeg at jeg må forsvare møkkamannen. For retten hans til å spre og fortelle om den dustete ideologien sin er viktigere for meg enn å hindre at han sprer det. Selv om jeg gjerne hadde sett at han holdt kjeft og kanskje leste en annen bok på senga enn Koranen.
Det er det som er så irriterende med ytringsfrihet. Alle er enig i at det skal være ytringsfrihet, så lenge de sier ting de kan være enige i. Det er så mye verre når noen sier slike motbydelige ting som vår venn Mohyeldeen.
En annen som har fått føle dette på kroppen er "historikeren" David Irving. Dette er en kar som er litt mer glad i Hitler enn det som er sunt eller smart. Han har i tredve år jobbet for å "renvaske" føreren, som han mener har fått ufortjent dårlig rykte. Etterhvert gikk dette over til også å bli Holocaust benektelse. Irving gjorde en rekke foredrag der han forefektet dette synet.
Slikt er forbudt i land som Tyskland og Østerrike og i 2005 ble Irving arrestert nettopp i Østerrike. Han ble anklaget for å trivialisere Holocaust og dette er straffbart.
Irving hevdet at han ikke lengre benektet Holocaust, men ble likevel dømt til to års fengsel.
Problemet her at Irving også har full rett til å si hva han mener, uansett hvor avskyelig og usant det er. Dette er en av de fundamentale rettene vi har i et fritt samfunn. Dessverre, gjør kampen for denne ytringsfriheten at vi havner på samme lag som noen ganske ubehagelige individer.
Det er nemlig slik at jeg akter å forsvare folk som Mohammad og Irvings rett til å si og mene sine grusomme ting. Jeg liker det ikke, men et prinsipp er et prinsipp.
Ytringsfrihet er noe dritt, men det er dritt som er verdt å kjempe for.
Are Kalvø om møtet i Ulvik.
Det kan aldri bli mange nok bøker om Lars Sponheim! Derfor: Møkkamannen frå Ulvik - første bind http://hurl.no/fQB
- Posted using BlogPress from my iPhone
Olympisk bakrus
Nyttårsaften er den verste kvelden i løpet av året. Jeg har aldri hatt det morsomt på denne kvelden. Vi kler oss i de fineste klærne vi har, er sammen med gode venner, tyller i oss Champagne og er helt klare til å ha det mer moro en vi har hatt det hele året.
Det blir aldri moro, uansett hvor mye Champagne vi heller i oss. Det er nesten som vi må ha raketter for å dope kvelden med noe skinnende og hylende.
Det var litt den samme følelsen jeg hadde i går da jeg skulle kose meg med OL på tv. Kvelden begynte bra. Marit Bjørgen tok en imponerende bronsemedalje, og Aksel Lund Svindal tok en overraskende sølvmedalje. Det var bare høydepunktet som sto igjen. Vår nasjonale ære skulle gjenopprettes og minnene fra Torino skulle vaskes bort for evig.
Petter Northug, vår rappkjeftede helt, skulle gjøre dette for oss. Det var ingen vits å tvile på det. Han skulle bare møte opp og hente gullet.
Jeg burde ha skjønt at noe var galt da Petter ikke ville si noe til NRK før løpet. Når flåkjefta trøndere blir stille er det virkelig fare på ferde, men jeg var så sikker at dette ikke satte meg ut.
Løpet begynte ikke så bra. Tord Asle Gjerdalen, Ronny Hafsås og Martin Johnsrud Sundby var alle sammen seint ute på første passering. Dette var ikke noe problem. De var bare statister og journeymen i denne operaen. Petter passerte sånn passe, fire sekunder etter lederen. Jeg visste jo at Petter er smart og han tok nok en rolig start. Han gikk tross alt på de andre sine tider.
Krisen var ikke tydelig før på neste passering. De tre andre hadde nå falt håpløst langt bak, men det ble ikke ille før produsentene viste en plakat i det øyeblikket da Petter burde ha passert. Krisen var fullstendig! Det kom ikke til å bli gull! Jeg og det norske folk var like sjokkert som General Custer da han oppdaget at indianerne skjøt tilbake.
Den siste delen av løpet satt jeg bare og håpet at Marcus Hellner ikke skulle havne på pallen. Ikke fordi jeg har noe mot at svenskene gjør det bra. Tvert mot, jeg synes det var flott at Charlotte Kalla tok gull før på kvelden.
Det jeg fryktet var at vi skulle få for den store kjeften vår. Det er greit å være tøff i trynet, men når du ikke kan leve opp til det er du ille ute. Så derfor var jeg ikke glad da Hellner ikke klarte pallen, men lettet.
I går fikk den kollektive norske selvgodheten seg en nesestyver og vi fortjente det. Jeg synes vi har blitt ulidelig ekle og motbydelige den siste tiden. Jeg gleder meg med svenske kommentatorer som koser seg med at den dårligste svensken ble bedre enn den beste nordmannen.
Nå har vi fått en liten leksjon i ydmykhet, så håper jeg at det norske laget tar seg sammen og håver inn et par gull utover mesterskapet.
Det blir aldri moro, uansett hvor mye Champagne vi heller i oss. Det er nesten som vi må ha raketter for å dope kvelden med noe skinnende og hylende.
Det var litt den samme følelsen jeg hadde i går da jeg skulle kose meg med OL på tv. Kvelden begynte bra. Marit Bjørgen tok en imponerende bronsemedalje, og Aksel Lund Svindal tok en overraskende sølvmedalje. Det var bare høydepunktet som sto igjen. Vår nasjonale ære skulle gjenopprettes og minnene fra Torino skulle vaskes bort for evig.
Petter Northug, vår rappkjeftede helt, skulle gjøre dette for oss. Det var ingen vits å tvile på det. Han skulle bare møte opp og hente gullet.
Jeg burde ha skjønt at noe var galt da Petter ikke ville si noe til NRK før løpet. Når flåkjefta trøndere blir stille er det virkelig fare på ferde, men jeg var så sikker at dette ikke satte meg ut.
Løpet begynte ikke så bra. Tord Asle Gjerdalen, Ronny Hafsås og Martin Johnsrud Sundby var alle sammen seint ute på første passering. Dette var ikke noe problem. De var bare statister og journeymen i denne operaen. Petter passerte sånn passe, fire sekunder etter lederen. Jeg visste jo at Petter er smart og han tok nok en rolig start. Han gikk tross alt på de andre sine tider.
Krisen var ikke tydelig før på neste passering. De tre andre hadde nå falt håpløst langt bak, men det ble ikke ille før produsentene viste en plakat i det øyeblikket da Petter burde ha passert. Krisen var fullstendig! Det kom ikke til å bli gull! Jeg og det norske folk var like sjokkert som General Custer da han oppdaget at indianerne skjøt tilbake.
Den siste delen av løpet satt jeg bare og håpet at Marcus Hellner ikke skulle havne på pallen. Ikke fordi jeg har noe mot at svenskene gjør det bra. Tvert mot, jeg synes det var flott at Charlotte Kalla tok gull før på kvelden.
Det jeg fryktet var at vi skulle få for den store kjeften vår. Det er greit å være tøff i trynet, men når du ikke kan leve opp til det er du ille ute. Så derfor var jeg ikke glad da Hellner ikke klarte pallen, men lettet.
I går fikk den kollektive norske selvgodheten seg en nesestyver og vi fortjente det. Jeg synes vi har blitt ulidelig ekle og motbydelige den siste tiden. Jeg gleder meg med svenske kommentatorer som koser seg med at den dårligste svensken ble bedre enn den beste nordmannen.
Nå har vi fått en liten leksjon i ydmykhet, så håper jeg at det norske laget tar seg sammen og håver inn et par gull utover mesterskapet.
Subscribe to:
Posts (Atom)