På søndag var jeg og en venninne på Museet for samtidskunst. For dem som kjenner oss er dette overraskende, nesten sjokkerende nyheter. Jeg har vært der en tre-fire ganger før, mens venninna mi var der for første gang.
Ingen av oss er hva man kan kalle kunstkjennere. Jeg er interessert i kunst og har lest en del om det. Det betyr at jeg kan en del om kunst, men å si at jeg har greie på kunst ville være helt feil. Jeg kan teorien, men skjønner dessverre ikke mye av det. Min venninne innrømmer gladelig at hun ikke er veldig interessert i slikt i det hele tatt.
Så vi ruslet rundt i museet og så på kunstverkene. Noen av kunstverkene likte vi, selv om vi ikke helt kunne sette fingeren på hvorfor. Noe skjønte vi ikke helt, mens en del av tingene etterlot oss som store spørsmålstegn. Det er vel kanskje slik det skal være. Venninnen gikk fra å være lattermild til oppgitt hoderystning.
Da vi kom ut foreslo hun at vi tok en tur på Nasjonalgalleriet. Hun mente at vi burde se noe kunst som vi skjønte noe som helst av, som en motvekt.
Likevel tror jeg vi fikk noe ut av denne dagen. Jeg tror vi begge fikk en del å tenke på, selv om vi ikke skjønte så mye av det vi så. Vi snakket om det vi hadde sett resten av dagen, og vi har stadig kommet inn på opplevelsene i dagene etterpå. Så museet har satt igang tankene hos oss og gjort inntrykk. Da har vel kunsten gjort noe for oss, selv om kunsteren kan føle en viss frustrasjon over at vi ikke skjønte noe som helst.
No comments:
Post a Comment