Mar 8, 2010
Kvinnedagen
I dag er det kvinnedagen. En dag som jeg aldri har hatt noe særlig forhold til.
Hvorfor skulle jeg det?
Jeg har alltid følt at det er likestilling i Norge og at en egen kvinnedag kanskje er en anakronisme fra gamle dager. Jeg har vel innerst inne visst at det ikke stemmer.
Problemet her er som med rasisime. Det finnes nesten ingen offentlig rasisme lengre, men hverdagsrasismen florerer. Den er støpt inn i sinnene våre. Et minneverdig bevis for dette er mannen som så en svart mann med mange penger på toget og reagerte. Svarte menn skal jo ikke ha mange penger. Han nektet plent på at han var rasist, men det er han jo. Om det kanskje ikke er bevisst.
Slik er det med kvinner også. Vi er ubevisst kjønnsdiskriminerende, selv om vi ikke vet det selv. Dessuten, gjelder det både menn og kvinner.
Jeg skal illustrere med et par eksempler fra min egen erfaring.
Den første har med vaffelsteking å gjøre. Jeg jobbet i en ledergruppe med fire kvinner og meg. En dag diskuterte vi hva vi skulle gjøre for å vise de ansatte at vi satte pris på dem. Jeg fikk uheldigvis en telefon og gikk ut midt i debatten. Da jeg kom tilbake var det besluttet at jeg skulle steke vafler til alle neste dag.
Det illustrerer hvor dumt det er å gå midt i et møte og det illustrerer hvor stor tillit mine kolleger hadde i mine evner. Jeg er håpløs med alt som har med matlaging å gjøre, og kan knapt varme en Grandis. Det er en blanding på mangel på evner og en total mangel på interesse.
Jeg løste det logisk og effektivt. Jeg kjøpte ferdigmikset vaffelrøre og fikk kantinedama til å hjelpe meg med å lage den ferdig. Hun lærte meg også å bruke jernet og stekte de første fem-seks platene for meg. Jeg rørte røra selv og fikk uhemmet skryt for dette.
Så der sto jeg resten av dagen og stekte vafler til den store gullmedalje. Jeg ble nesten druknet i skryt og godord. De kranglet nesten om å fortelle meg hvor gode vaflene var, jeg fikk klemmer og komplimenter.
Kantinedama skrøt til alle om hvor flink jeg var, selv om det var hun som gjorde nesten all jobben. Jeg likte selvsagt alt, men det var en av kollegene mine som satte meg på bakken. Vi ryddet vekk etter stekingen og jeg fortalte om all skryten. ”Det rar er” sa hun ” at hvis jeg hadde gjort det så hadde de bare sett på det som rett og rimelig. Du får all skryten fordi du er mann”.
Hun hadde selvsagt helt rett. Jeg fikk all den positive tilbakemeldingen fordi jeg var mann. Det er vel ingen grunn til at jeg skal få mer kred for å lage vafler enn en kvinne?
Eksempel nummer to er verre.
En venninne av meg skulle kjøpe bil. Hun hadde funnet drømmebilen på nettet, ringt til selger flere ganger og avtalt å møtes for å se på bilen. Hun et organisert og strukturert menneske og hadde forberedt seg. Hun hadde lest seg opp på internett, skrevet ut guider og råd for kjøp av det bilmerket, snakket med verksted og bilkyndige venner.
Hun hadde til og med avtalt å låne verkstedhallen på en lokal bensinstasjon for å sjekke totalt.
Altså, dama hadde full kontroll. Jeg kan ikke noe som helst om bil, men det var en lang reise, så jeg ble med som selskap.
Da vi møtte selger begynte hun å gå over bilen med argusøyne og pepre selger med spørsmål. Problemet var at selv om hun stilte spørsmålene, så svarte han meg. Det var meg han fortalte om bilens tekniske stand og andre viderverdigheter.
Det hele var såpass pinlig at jeg prøvde å stikke meg vekk, men det gikk ikke. Til slutt ble min venninne så irritert at hun påpekte det, men det hjalp ikke. Det ble ingen bilhandel den dagen. Bilen var ikke all verden, men min venninne inrømte at selgeren hadde en del med saken å gjøre. Han hadde rett og slett irritert henne for mye. ¨
Dette er bare to hverdagslige eksempler på at vi kanskje ikke er så likestilte som vi liker å tro at vi er. Før vi kan si at vi virkelig er likestilte, så må vi endre holdningene og forestillingene våre. Slikt tar tid, dessverre.
Hvorfor skulle jeg det?
Jeg har alltid følt at det er likestilling i Norge og at en egen kvinnedag kanskje er en anakronisme fra gamle dager. Jeg har vel innerst inne visst at det ikke stemmer.
Problemet her er som med rasisime. Det finnes nesten ingen offentlig rasisme lengre, men hverdagsrasismen florerer. Den er støpt inn i sinnene våre. Et minneverdig bevis for dette er mannen som så en svart mann med mange penger på toget og reagerte. Svarte menn skal jo ikke ha mange penger. Han nektet plent på at han var rasist, men det er han jo. Om det kanskje ikke er bevisst.
Slik er det med kvinner også. Vi er ubevisst kjønnsdiskriminerende, selv om vi ikke vet det selv. Dessuten, gjelder det både menn og kvinner.
Jeg skal illustrere med et par eksempler fra min egen erfaring.
Den første har med vaffelsteking å gjøre. Jeg jobbet i en ledergruppe med fire kvinner og meg. En dag diskuterte vi hva vi skulle gjøre for å vise de ansatte at vi satte pris på dem. Jeg fikk uheldigvis en telefon og gikk ut midt i debatten. Da jeg kom tilbake var det besluttet at jeg skulle steke vafler til alle neste dag.
Det illustrerer hvor dumt det er å gå midt i et møte og det illustrerer hvor stor tillit mine kolleger hadde i mine evner. Jeg er håpløs med alt som har med matlaging å gjøre, og kan knapt varme en Grandis. Det er en blanding på mangel på evner og en total mangel på interesse.
Jeg løste det logisk og effektivt. Jeg kjøpte ferdigmikset vaffelrøre og fikk kantinedama til å hjelpe meg med å lage den ferdig. Hun lærte meg også å bruke jernet og stekte de første fem-seks platene for meg. Jeg rørte røra selv og fikk uhemmet skryt for dette.
Så der sto jeg resten av dagen og stekte vafler til den store gullmedalje. Jeg ble nesten druknet i skryt og godord. De kranglet nesten om å fortelle meg hvor gode vaflene var, jeg fikk klemmer og komplimenter.
Kantinedama skrøt til alle om hvor flink jeg var, selv om det var hun som gjorde nesten all jobben. Jeg likte selvsagt alt, men det var en av kollegene mine som satte meg på bakken. Vi ryddet vekk etter stekingen og jeg fortalte om all skryten. ”Det rar er” sa hun ” at hvis jeg hadde gjort det så hadde de bare sett på det som rett og rimelig. Du får all skryten fordi du er mann”.
Hun hadde selvsagt helt rett. Jeg fikk all den positive tilbakemeldingen fordi jeg var mann. Det er vel ingen grunn til at jeg skal få mer kred for å lage vafler enn en kvinne?
Eksempel nummer to er verre.
En venninne av meg skulle kjøpe bil. Hun hadde funnet drømmebilen på nettet, ringt til selger flere ganger og avtalt å møtes for å se på bilen. Hun et organisert og strukturert menneske og hadde forberedt seg. Hun hadde lest seg opp på internett, skrevet ut guider og råd for kjøp av det bilmerket, snakket med verksted og bilkyndige venner.
Hun hadde til og med avtalt å låne verkstedhallen på en lokal bensinstasjon for å sjekke totalt.
Altså, dama hadde full kontroll. Jeg kan ikke noe som helst om bil, men det var en lang reise, så jeg ble med som selskap.
Da vi møtte selger begynte hun å gå over bilen med argusøyne og pepre selger med spørsmål. Problemet var at selv om hun stilte spørsmålene, så svarte han meg. Det var meg han fortalte om bilens tekniske stand og andre viderverdigheter.
Det hele var såpass pinlig at jeg prøvde å stikke meg vekk, men det gikk ikke. Til slutt ble min venninne så irritert at hun påpekte det, men det hjalp ikke. Det ble ingen bilhandel den dagen. Bilen var ikke all verden, men min venninne inrømte at selgeren hadde en del med saken å gjøre. Han hadde rett og slett irritert henne for mye. ¨
Dette er bare to hverdagslige eksempler på at vi kanskje ikke er så likestilte som vi liker å tro at vi er. Før vi kan si at vi virkelig er likestilte, så må vi endre holdningene og forestillingene våre. Slikt tar tid, dessverre.
Mar 7, 2010
Mar 5, 2010
Mike Tyson
Gamle helter dør ikke, de bare gjør comeback. Denne gangen er det den gamle ”helten” Mike Tyson som skal tre inn i bokseringen igjen. Vi kan bare sette oss ned og vente på den neste episoden i denne amerikanske tragedien.
Det var en gang da Mike Tyson virkelig var en helt og en amerikansk suksess. Gutten som kom fra gata og vant hele bokseverdenen. Han var bare 20 år gammel da han ble verdensmester første gang og verden så ut til å ligge for hans føtter. Mike Tyson var den virkelige verdens svar på Rocky Balboa.
Så gikk alt galt. Han havnet i fengsel, han havnet i tabloidene, han brukte opp alle pengene sine og rota alt til for seg.
I 1996 mistet han sin siste tittel til Evander Holyfield og året etter bet han like godt øret av Holyfield i returkampen.
Etter det har Mike Tyson stort sett vært en spøk. Nå er han sikkert blakk igjen og det snakkes om enda en tur i ringen.
Vi får håpe at det går bra. Det hadde vært en flott Hollywood slutt på historien. Mannen som, tross alt, er en bokselegende fortjener et bedre ettermæle.
Det var en gang da Mike Tyson virkelig var en helt og en amerikansk suksess. Gutten som kom fra gata og vant hele bokseverdenen. Han var bare 20 år gammel da han ble verdensmester første gang og verden så ut til å ligge for hans føtter. Mike Tyson var den virkelige verdens svar på Rocky Balboa.
Så gikk alt galt. Han havnet i fengsel, han havnet i tabloidene, han brukte opp alle pengene sine og rota alt til for seg.
I 1996 mistet han sin siste tittel til Evander Holyfield og året etter bet han like godt øret av Holyfield i returkampen.
Etter det har Mike Tyson stort sett vært en spøk. Nå er han sikkert blakk igjen og det snakkes om enda en tur i ringen.
Vi får håpe at det går bra. Det hadde vært en flott Hollywood slutt på historien. Mannen som, tross alt, er en bokselegende fortjener et bedre ettermæle.
Mar 4, 2010
Lars, Ola og Knut! De tre musketerer!
I dag tidlig kunne NRK og andre medier melde at herrene Sponheim, Borten Moe og Hareide hadde et hemmelig møte på Sponheims gård i Ulvik. I følge et intervju med Sponheim diskuterte de mulighetene for å kaste SV ut av regjeringen.
Denne konspiratoriske kabalen var en stor sak på NRK i dag tidlig. Det er vanskelig å skjønne hvorfor.
For det første er Lars Sponheim en mann med en noe overdreven tro på sin egen viktighet og det er mulig at han har overdrevet betydningen av hva som skjedde. Det var litt det samme da han skrøt av å ha vært på fjelltur med Jens Stoltenberg. Lars kan noen ganger virke litt som en tenåringsgutt som overdriver damehistoriene sine.
Sponheim lyver nok ikke, men med et slik ego er det ikke rart at han ser verden litt annerledes enn de fleste av oss andre.
Hverken Borten Moe eller Hareide sier at de kjenner seg igjen i hva Sponheim sier. Det tror jeg så gjerne.
Så hva skjedde der på gården i Ulvik? Vel, jeg tror de gjorde det politikere er aller best på. De snakket!
De drøftet mulige scenarioer, lekte med tanker og diskuterte. Politikere gjør slikt hele tiden. Det er ikke i Stortingssalen den virkelige handlingen skjer. Det er i Vandrehallen, på kontorer eller på baren. Der snakker politikerne sammen, bygger nettverk og allianser, tar den uoffisielle debatten og styrer landet.
Ikke tro at de er fiender fordi de sitter i strupene på hverandre på tv. Husker du for noen år siden, da Hallgeir Langeland reddet Per Sandberg fra en angriper mens de hadde en røykepause sammen?
En på høyresiden i FRP og en på vensresiden i SV som tar en røyk sammen? Det skulle vi ikke tro etter å se dem på tv.
Faktum er at politikere elsker å sitte der og tenke høyt, og alle gjør det. Hvorfor tror du Kristin Halvorsen bare lo av hele saken?
Feilen her er at Sponheim har sladret. Skjønner han ikke at slike uformelle samtaler er hva politikk handler om og når han sladrer gjør det saken mye større enn det virkelig er.
Hvem har ikke hatt en samtale om en venn eller kollega og sagt ting de ikke vil at noen andre skal vite. Det har nok de aller fleste av oss. Ting som blir sagt blandt venner skal ikke viderefortelles eller gis ut i bok. Det bare gjør deg til en dårlig venn og noen man rett og slett ikke kan stole på.
Så nå har Lars Sponheim klart å sette to tidligere kolleger i en klemme for å gjøre noe som alle andre gjør. Prøv å gå ut av politikken med en smule verdighet, Lars!
Denne konspiratoriske kabalen var en stor sak på NRK i dag tidlig. Det er vanskelig å skjønne hvorfor.
For det første er Lars Sponheim en mann med en noe overdreven tro på sin egen viktighet og det er mulig at han har overdrevet betydningen av hva som skjedde. Det var litt det samme da han skrøt av å ha vært på fjelltur med Jens Stoltenberg. Lars kan noen ganger virke litt som en tenåringsgutt som overdriver damehistoriene sine.
Sponheim lyver nok ikke, men med et slik ego er det ikke rart at han ser verden litt annerledes enn de fleste av oss andre.
Hverken Borten Moe eller Hareide sier at de kjenner seg igjen i hva Sponheim sier. Det tror jeg så gjerne.
Så hva skjedde der på gården i Ulvik? Vel, jeg tror de gjorde det politikere er aller best på. De snakket!
De drøftet mulige scenarioer, lekte med tanker og diskuterte. Politikere gjør slikt hele tiden. Det er ikke i Stortingssalen den virkelige handlingen skjer. Det er i Vandrehallen, på kontorer eller på baren. Der snakker politikerne sammen, bygger nettverk og allianser, tar den uoffisielle debatten og styrer landet.
Ikke tro at de er fiender fordi de sitter i strupene på hverandre på tv. Husker du for noen år siden, da Hallgeir Langeland reddet Per Sandberg fra en angriper mens de hadde en røykepause sammen?
En på høyresiden i FRP og en på vensresiden i SV som tar en røyk sammen? Det skulle vi ikke tro etter å se dem på tv.
Faktum er at politikere elsker å sitte der og tenke høyt, og alle gjør det. Hvorfor tror du Kristin Halvorsen bare lo av hele saken?
Feilen her er at Sponheim har sladret. Skjønner han ikke at slike uformelle samtaler er hva politikk handler om og når han sladrer gjør det saken mye større enn det virkelig er.
Hvem har ikke hatt en samtale om en venn eller kollega og sagt ting de ikke vil at noen andre skal vite. Det har nok de aller fleste av oss. Ting som blir sagt blandt venner skal ikke viderefortelles eller gis ut i bok. Det bare gjør deg til en dårlig venn og noen man rett og slett ikke kan stole på.
Så nå har Lars Sponheim klart å sette to tidligere kolleger i en klemme for å gjøre noe som alle andre gjør. Prøv å gå ut av politikken med en smule verdighet, Lars!
Mar 3, 2010
Anette Sagen
Så ble det altså Romøren som fikk hoppe først likevel. Han snøt Anette Sagen for en ære hun hadde fått tildelt fra bystyret i Oslo og som hadde hele det norske folk bak seg.
Det er egentlig ganske smålig.
De sier at Romøren er lei seg og at det ikke var slik han mente det. Vel, selv ikke en hopper er så dum at han ikke skjønner at dette ville få konsekvenser. Jeg tror nok at Bjørn Einar visste veldig godt hva han gjorde, men han skjønte aldri at det ville bli et slik oppstyr om det.
Jeg synes det er på tide at hoppingen tar et godt blikk på seg selv. Denne sporten står i fare for å forsvinne. Vind og opprift og andre ting holder på å gjøre sporten så kjedelig å se at du lurer på om det ikke er noe maling du kan se tørke i nærheten. I tillegg så viser de igjen at de har nærmest middelalderske meninger om kvinner.
Skjerpings!
Det er egentlig ganske smålig.
De sier at Romøren er lei seg og at det ikke var slik han mente det. Vel, selv ikke en hopper er så dum at han ikke skjønner at dette ville få konsekvenser. Jeg tror nok at Bjørn Einar visste veldig godt hva han gjorde, men han skjønte aldri at det ville bli et slik oppstyr om det.
Jeg synes det er på tide at hoppingen tar et godt blikk på seg selv. Denne sporten står i fare for å forsvinne. Vind og opprift og andre ting holder på å gjøre sporten så kjedelig å se at du lurer på om det ikke er noe maling du kan se tørke i nærheten. I tillegg så viser de igjen at de har nærmest middelalderske meninger om kvinner.
Skjerpings!
Subscribe to:
Posts (Atom)