Kvinnedagen

I dag er det kvinnedagen. En dag som jeg aldri har hatt noe særlig forhold til.

Hvorfor skulle jeg det?

Jeg har alltid følt at det er likestilling i Norge og at en egen kvinnedag kanskje er en anakronisme fra gamle dager. Jeg har vel innerst inne visst at det ikke stemmer.

Problemet her er som med rasisime. Det finnes nesten ingen offentlig rasisme lengre, men hverdagsrasismen florerer. Den er støpt inn i sinnene våre. Et minneverdig bevis for dette er mannen som så en svart mann med mange penger på toget og reagerte. Svarte menn skal jo ikke ha mange penger. Han nektet plent på at han var rasist, men det er han jo. Om det kanskje ikke er bevisst.

Slik er det med kvinner også. Vi er ubevisst kjønnsdiskriminerende, selv om vi ikke vet det selv. Dessuten, gjelder det både menn og kvinner.

Jeg skal illustrere med et par eksempler fra min egen erfaring.

Den første har med vaffelsteking å gjøre. Jeg jobbet i en ledergruppe med fire kvinner og meg. En dag diskuterte vi hva vi skulle gjøre for å vise de ansatte at vi satte pris på dem. Jeg fikk uheldigvis en telefon og gikk ut midt i debatten. Da jeg kom tilbake var det besluttet at jeg skulle steke vafler til alle neste dag.

Det illustrerer hvor dumt det er å gå midt i et møte og det illustrerer hvor stor tillit mine kolleger hadde i mine evner. Jeg er håpløs med alt som har med matlaging å gjøre, og kan knapt varme en Grandis. Det er en blanding på mangel på evner og en total mangel på interesse.

Jeg løste det logisk og effektivt. Jeg kjøpte ferdigmikset vaffelrøre og fikk kantinedama til å hjelpe meg med å lage den ferdig. Hun lærte meg også å bruke jernet og stekte de første fem-seks platene for meg. Jeg rørte røra selv og fikk uhemmet skryt for dette.

Så der sto jeg resten av dagen og stekte vafler til den store gullmedalje. Jeg ble nesten druknet i skryt og godord. De kranglet nesten om å fortelle meg hvor gode vaflene var, jeg fikk klemmer og komplimenter.

Kantinedama skrøt til alle om hvor flink jeg var, selv om det var hun som gjorde nesten all jobben. Jeg likte selvsagt alt, men det var en av kollegene mine som satte meg på bakken. Vi ryddet vekk etter stekingen og jeg fortalte om all skryten. ”Det rar er” sa hun ” at hvis jeg hadde gjort det så hadde de bare sett på det som rett og rimelig. Du får all skryten fordi du er mann”.
Hun hadde selvsagt helt rett. Jeg fikk all den positive tilbakemeldingen fordi jeg var mann. Det er vel ingen grunn til at jeg skal få mer kred for å lage vafler enn en kvinne?

Eksempel nummer to er verre.
En venninne av meg skulle kjøpe bil. Hun hadde funnet drømmebilen på nettet, ringt til selger flere ganger og avtalt å møtes for å se på bilen. Hun et organisert og strukturert menneske og hadde forberedt seg. Hun hadde lest seg opp på internett, skrevet ut guider og råd for kjøp av det bilmerket, snakket med verksted og bilkyndige venner.
Hun hadde til og med avtalt å låne verkstedhallen på en lokal bensinstasjon for å sjekke totalt.

Altså, dama hadde full kontroll. Jeg kan ikke noe som helst om bil, men det var en lang reise, så jeg ble med som selskap.

Da vi møtte selger begynte hun å gå over bilen med argusøyne og pepre selger med spørsmål. Problemet var at selv om hun stilte spørsmålene, så svarte han meg. Det var meg han fortalte om bilens tekniske stand og andre viderverdigheter.

Det hele var såpass pinlig at jeg prøvde å stikke meg vekk, men det gikk ikke. Til slutt ble min venninne så irritert at hun påpekte det, men det hjalp ikke. Det ble ingen bilhandel den dagen. Bilen var ikke all verden, men min venninne inrømte at selgeren hadde en del med saken å gjøre. Han hadde rett og slett irritert henne for mye. ¨

Dette er bare to hverdagslige eksempler på at vi kanskje ikke er så likestilte som vi liker å tro at vi er. Før vi kan si at vi virkelig er likestilte, så må vi endre holdningene og forestillingene våre. Slikt tar tid, dessverre.