Kom mai du skjønne milde

Nå er våren endelig her. For dem som bor i lavereliggende strøk har den kanskje vært det lenge, men langt oppå fjellet er det først nå at jeg tør å bevege meg ut uten heldekkende ull.

Så hva bringer våren med seg? Vel, det blir lysere. Det betyr en del for meg. Jeg hater de lange, mørke vinterkveldene. Den blå tiden kaller noen det. Disse noen sier at det er koselig å sitte inne og brenne levende lys og sitte med sine egne tanker og filosofier. De har kanskje rett.

Jeg derimot tenker mindre på den tiden og jeg tenker iallefall ikke så mange positive tanker. For meg er det bare mørkt og tungt. Jeg blir innesluttet og mister nesten all energi. Noen ganger føles det som jeg går i dvale i midten av november og ikke våkner før midten av mars. Bamse har etter min mening skjønt en god del.

Nå skriver vi begynnelsen av mai og jeg kjenner at jeg våkner til liv igjen. Jeg går ute på lyse kvelder og hører på fuglesang og bekkene som renner. Alt som har blitt dekket av det hvite teppet og kvalt, titter fram og begynner å puste igjen. Det er et av de virkelig store vidundrene i naturen.

Moren min kom for første gang til Valdres i påsken. På den putrende bussen oppover bygda en torsdag før palmehelga, tenkte hun at dette var et sted hun ikke kom til å trives. Så innelukket og monotont. Hun reiste ned igjen i begynnelsen av mai, og oppdaget at snøen hadde dekket fjorder, bekker og jorder. Det åpnet seg opp og plutselig var det liv og vann. Når hun i tillegg fikk en rusletur på Valdres folkemuseum i stekende vårvarme, så var min skjebne beseglet. Hun ble værende, møtte faren min og jeg ble født. Det kan jeg takke våren for.

Våren er også forventningens tid. Når det blir varmere og lysere begynner jeg å se framover. Glede meg til en ny sommer, en av disse somrene som var når jeg var liten. En med endeløse solskinnsdager, bading i fjellvann og ingen bekymringer. Eller kanskje en av dem som jeg hadde da jeg var tenåring. En lang, nesten uendelig, sommerferie. Hyttefester, henge med kompiser og kanskje utsikt til en liten romanse.

Jeg er såpass gammel og kynisk blitt at jeg vet at slik blir det ikke, men man kan jo alltids håpe og drømme. Når alt kommer til alt så er ikke det det verste som fins.