Olympisk bakrus

Nyttårsaften er den verste kvelden i løpet av året. Jeg har aldri hatt det morsomt på denne kvelden. Vi kler oss i de fineste klærne vi har, er sammen med gode venner, tyller i oss Champagne og er helt klare til å ha det mer moro en vi har hatt det hele året.

Det blir aldri moro, uansett hvor mye Champagne vi heller i oss. Det er nesten som vi må ha raketter for å dope kvelden med noe skinnende og hylende.

Det var litt den samme følelsen jeg hadde i går da jeg skulle kose meg med OL på tv. Kvelden begynte bra. Marit Bjørgen tok en imponerende bronsemedalje, og Aksel Lund Svindal tok en overraskende sølvmedalje. Det var bare høydepunktet som sto igjen. Vår nasjonale ære skulle gjenopprettes og minnene fra Torino skulle vaskes bort for evig.

Petter Northug, vår rappkjeftede helt, skulle gjøre dette for oss. Det var ingen vits å tvile på det. Han skulle bare møte opp og hente gullet.
Jeg burde ha skjønt at noe var galt da Petter ikke ville si noe til NRK før løpet. Når flåkjefta trøndere blir stille er det virkelig fare på ferde, men jeg var så sikker at dette ikke satte meg ut.

Løpet begynte ikke så bra. Tord Asle Gjerdalen, Ronny Hafsås og Martin Johnsrud Sundby var alle sammen seint ute på første passering. Dette var ikke noe problem. De var bare statister og journeymen i denne operaen. Petter passerte sånn passe, fire sekunder etter lederen. Jeg visste jo at Petter er smart og han tok nok en rolig start. Han gikk tross alt på de andre sine tider.

Krisen var ikke tydelig før på neste passering. De tre andre hadde nå falt håpløst langt bak, men det ble ikke ille før produsentene viste en plakat i det øyeblikket da Petter burde ha passert. Krisen var fullstendig! Det kom ikke til å bli gull! Jeg og det norske folk var like sjokkert som General Custer da han oppdaget at indianerne skjøt tilbake.

Den siste delen av løpet satt jeg bare og håpet at Marcus Hellner ikke skulle havne på pallen. Ikke fordi jeg har noe mot at svenskene gjør det bra. Tvert mot, jeg synes det var flott at Charlotte Kalla tok gull før på kvelden.
Det jeg fryktet var at vi skulle få for den store kjeften vår. Det er greit å være tøff i trynet, men når du ikke kan leve opp til det er du ille ute. Så derfor var jeg ikke glad da Hellner ikke klarte pallen, men lettet.

I går fikk den kollektive norske selvgodheten seg en nesestyver og vi fortjente det. Jeg synes vi har blitt ulidelig ekle og motbydelige den siste tiden. Jeg gleder meg med svenske kommentatorer som koser seg med at den dårligste svensken ble bedre enn den beste nordmannen.

Nå har vi fått en liten leksjon i ydmykhet, så håper jeg at det norske laget tar seg sammen og håver inn et par gull utover mesterskapet.