Slekt skal følge slekters gang

Det viktigste oppslagsverket til faren min er ikke Store norske leksikon, Hvem Hva Hvor, Wikipedia eller Google. Det er bygdeboka.

Jeg tviler på om det går en dag uten at den blir tatt fram og konsultert. Han har ikke bare en heller. Det er forskjellige utgaver, både den gamle og den nye og den enda eldre. Han har også bygdebøkene for nabokommunene. Så ille er det at moren min har laget til en liten bokhylle i stua som inneholder bygdebøkene, slik at en slipper å hente dem i bokhylla i andre etasje.

Disse bøkene gir svar på mange av livets viktigste spørsmål. Hvor kommer folk fra, hvor gamle er de, hva heter foreldre og søsken og hvem er de gift med. Det er helt utrolig hvor ofte disse spørsmålene dukker opp i løpet av en dag.

Hvor kommer egentlig denne personen fra? 

Er hun søsteren til han som jobber på regnskapskontoret eller kusinen? Hvor gammel er egentlig Per i Haugen? Hvordan er egentlig slektskapen med folkene på gården der borte? Hvem er egentlig naboens nye kjæreste?
Viktige spørsmål som trenger svar.

Jeg brukte å gjøre narr av faren min på grunn av denne besettelsen, men jeg merker at jeg begynner å se hans side av saken.

Stadig oftere tar jeg meg i å sitte og vente i spenning mens fattern finner fram boka. Jeg merker også at jeg stadig oftere kan nikke fornøyd når boka bekrefter noe jeg har trodd.

Ikke nok med det, jeg har flere og flere samtaler med andre som ender i en enighet om vi skulle hatt bygdeboka her. Jeg har faktisk så smått begynt å vurdere å skaffe meg et eksemplar selv.

Jeg leste et sted at mennesker stort sett er ganske selvopptatte til de er 33, så begynner de å bry seg om verden rundt seg. Jeg tror at min gryende interesse for bygdebokstoff kan være et resultat av det. Så er jeg ikke så ung lengre. Jeg har levd en stund, jeg har møtt mange mennesker. Mange som er gamle nå, eller ikke lever lengre. Det er etter hvert mange jeg kan henge på en knagg, som ikke bare er navn. Det gjør det mye mer interessant å vite hvor gamle de er, hvem de er gift med og hva barna heter.

Jeg synes egentlig at dette er en bra utvikling. En verden der man bryr seg om andre er mer spennende enn å bry seg om seg selv. Dessuten er det liksom litt betryggende. Det er noe solid og godt over bygdebøker. Jeg liker alle oppslagsverk og spesielt de få som du fortsatt faktisk må slå opp i. Dette er ofte ikke informasjon du kan finne på Google. Det liker jeg.

Det blir nok mer oppslag i bygdebøkene framover, og skal vi tro at vi arver egenskapene fra forfedrene våre, kommer jeg til å bli veldig nysgjerrig på slike ting. Det gleder jeg meg til.